Debattinnlegg: Et forsvar for et tryggere Norge

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

Den økte satsingen som gjøres på Forsvaret, er så stor at det er vanskelig å ta inn over seg. På 12 år kommer landet til å gå fra å ha kun én brigade i hæren, til å ha tre. Vi kommer til å erstatte alle fregattene vi har med nye, moderne skip.

Vi kommer til å erstatte alle de gamle ubåtene i Ula-klassen med nye. Vi kommer til å bytte ut de fleste skipene i Marinen og Kystvakten med nye og flere standardfartøyer. Heimevernet får flere soldater, flere kjøretøy og båter, og mer og bedre utstyr.

Luftforsvaret får langtrekkende droner, nye helikoptre, og et massivt påfyll av luftvern.

Hvilken betydning får så denne enorme satsingen for forsvaret av Norge? Hva betyr dette for Nordland og Nord-Norge? To av hærens tre brigader, Brigade Nord og Finnmarksbrigaden, skal holde til her. Kystvakten med sine 15 skip skal fortsatt ha sitt hovedkvarter på Sortland.

Andøy skal både være basen for de nye langtrekkende dronene, og samtidig gjennom Andøya Spaceport, være en ressurs for hurtig oppskytning av erstatningssatellitter.

Evenes er allerede base for de maritime patruljeflyene P-8 Poseidon, og hjemmet til snart 1000 militært tilsatte og vernepliktige. Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø skal styrkes og videreutvikles. Kystjegerkommandoen i Harstad styrkes.

Forsvarskommuner ellers i Nord-Norge kommer til å oppleve effekten av 20 000 nye ansatte og vernepliktige.

Nord-Norge skal med denne planen fortsette å ta et stort ansvar for landets kollektive trygghet. Vi stiller store areal tilgjengelig, slik at Forsvaret kan ha sine baser, og sine skyte- og øvingsfelt.

Vi skal fortsette å være vertskap for ungdommer som har verneplikt og for yrkesmilitære som kommer nordover for noen år, eller for et helt yrkesliv. Vi skal fortsette å ta en risiko på storsamfunnets vegne gjennom å ha baser og militære installasjoner rundt om i landsdelen vår.

Det vil fortsatt være Nord-Norge, med ni prosent av landets befolkning, som bærer den største børa.

Norge truer ingen. NATO truer ingen. Den økte forsvarsatsingen gjør vi fordi verden oppleves som mindre trygg nå, enn hva den gjorde for noe få år siden. Russland er en trussel både for verdensfreden og for Norge.

For at nordmenn skal oppleve seg trygge og ivaretatt, er det viktig at vi investerer og styrker Forsvaret. Forsvaret må være i stand til å ivareta sikkerheten vår i en utrygg tid, til å tydelige avskrekke de som skulle ønske å true oss. Det er en prioritering, og det kommer til å koste noe.

At vi satser så massivt på Forsvaret, betyr at noe prioriteres ned. Det er forsikringspremien vi betaler, for å trygge oss selv, og for å trygge Europa og NATO.

Langtidsplanen tar også inn over seg at Norges rolle i NATO er endret.

Vi er ikke lenger alene som nordisk frontlinjestat, og vil med Finland og Sveriges medlemskap gå fra å være et rent mottagerland av alliert støtte, til å også bli et viktig transittland for utstyr og personell på vei til Sverige og Finland. Det betyr at vi må se på samferdselskart på nytt.

Selv om vi i Nord-Norge alltid har vært opptatt av gode vei og togforbindelser fra kysten og østover, så vil disse nå begrunnes i mer enn laksens hastverk med å komme seg til markedet. Vi har allerede sett de første milliardene komme til Ofotbanen.

Jeg tror det kommer mer til den og til alle de andre ferdselsårene vi har fra kysten og østover.

Langtidsplanen er mer enn et taktskifte for norsk sikkerhetspolitikk. Den er mer enn et løft. Det er en klar prioritering av hvor de store pengene skal brukes i overskuelig fremtid. Det kommer nok til å føles belastende når vi ser hva vi da må prioritere ned.

Men dette er en prioritering vi er nødt til å gjøre.

For vi har sett kostnaden krig bringer med seg. Det er en kostnad vi ikke har råd til å ta.