En rystende rapport om klima

Nylig skrev jeg en artikkel om en rapport om klima som er direkte rystende. Ingen - INGEN – har så langt reagert.

Rapporten jeg skrev om handlet om et klimafenomen, og et utrolig mildvær og en regnstorm som hadde rammet Svalbard i januar 2012. Og den handlet om et annet klima – om et akademisk klima.

Samarbeidet er unikt
Det er der det rystende ligger. Vi blir, kanskje dessverre, ikke lenger sjokkert eller rystet over værfenomener, ekstremvær, vaklende årstider eller utidige stormer. Til det er det unormale blitt oss for vanlig.

Artikkelen jeg viser til handlet om et værfenomen, og skrev at det unike ikke var værfenomenet, men det akademisk tverrfaglige. Det var det forskerne bak rapporten selv fremhevet: Det unike i det at de hadde arbeidet tverrfaglig.

Sånn sett var resultatene av selve forskningen en liten smule underordnet det faktum at forskere fra flere fagområder hadde arbeidet sammen. Dét var det unike.

Kommet på tidligere?
Da tenker jeg, her jeg sitter, ved et lite universitet i et bitte lite land og nokså langt mot nord, at jøye meg – dette skulle vi kanskje ha funnet på tidligere.

Og så blir jeg ganske nedslått. Det er som om deler av vitenskapen svimer omkring i en slags villfarelse om at verden - og livet - består av mange, men helt adskilte fagområder, spesialistfelt, emner, fenomener; altså realiteter. Men adskilte.

Som om den ene vitenskapen, eller det ene fagområdet for å være litt mindre pretensiøs, er fullstendig løsrevet fra, og derfor helt uavhengig av, den andre. Det er med beklagelse jeg må fortelle: Slik er det knapt.

Alt henger sammen - med Gro?
Jeg skal også innrømme at det ikke er ofte, eller gjerne, jeg siterer maktpersoners floskler, men da Gro Harlem Brundtland uttalte at «alt henger sammen med alt», hadde hun kanskje flere poeng enn hun selv hadde i tankene – den gang.

Denne, på sin måte grensesprengende tanken, har tydeligvis ennå ikke sprengt seg vei inn i akademia. Men det burde den gjøre. Kanskje ikke minst her oppe i nord, her vi er så ekstremt avhengige av nettopp samarbeidet – over alle grenser.

Selvsagt er det slik at enkelte forskningsoppgaver ikke lar seg grenseoverstrekke uten videre. Det finnes prosjekter som er så fagspesifikke at ingen ved andre fakultet har noe å bidra med – jeg både vet og skjønner det.

For fellesskapet
Men det bør likevel ikke være regelen at det er slik. Forskning er, for det alt overveiende, et samfunnsoppdrag, og i vår del av verden er den stort sett også samfunnsfinansiert.

Det er nokså innlysende at jeg, som ansatt ved Universitetet i Nordland, best kjenner til nettopp eget universitet. Jeg kunne kommet med en rekke eksempler på at samarbeidet ikke fungerer godt nok her i gården.

Og jeg kunne (eller kanskje, og forhåpentlig, ville) blitt bombardert med eksempler på at jeg tar feil. For det er også tilfelle: Det finnes gode eksempler på gode samarbeidsprosjekter. Også her ved UiN.

Nye nessekonger
Imidlertid lar jeg meg fortelle at virkeligheten oppleves nokså lik også ved andre akademiske institusjoner. Ikke for alle, selvsagt, men for mange av dem jeg snakker med gjør den det.

For det fortelles om virkeligheter som sender tankene tilbake til nessekongenes tidsalder, om prosjekter som ikke kan sjøsettes på grunn av at eierskapet ikke er forankret på rett sted. Det berettes om intrigemakeri og om tellekantenes tyranni. For vi teller i akademia. Og vi sammenligner og sammenlignes.

Ikke er det samarbeidstankene som serveres til frokost rundt om i landsdelen heller, snarere det motsatte, der to universiteter haler i hver sin ende av Nord-Norges gjenværende høgskoleflora.

Vær tverrfaglig - og unik
Konkurransen synes mer nærliggende enn samarbeidet, det tverrsektorielle. Det kan tilsynelatende se ut til at det er lettere å samarbeide med «det store utland» enn med naboen – et fenomen som heller ikke er ukjent småkommuner imellom. «Kan vi ikke få det her i hjemkommunen, skal i alle fall ikke naboene få det.»

Det var slike formastelige tanker som slo meg, at alle honnørord om samarbeid, om tverrfaglighet, om fellesskap og om tingenes iboende sammenheng ikke vies tilstrekkelig oppmerksomhet.

Men nå står det altså på trykk både her og der, at det tverrfaglige er det unike. Så kanskje det er en tanke: Vær unik. Tverrfaglig.