Ei ny fortelling om Nord-Norge
Du har vel sett Øystein sin hyllest til NAV?
Du har vel fått med deg at alle hopper i havet?
Du fikk vel med deg han fiskeren som gikk på date - først med Angelina Jolie, så med fiskeriministeren?
Alt starter i Vesterålen.
Jeg traff en kjenning fra Hadsel på flyplassen på Skagen her i uka.
- Vi slår dåkker, glapp det ut av meg.
- På det kreative, mein du? svarte han. Han tok den med en gang. Enda jeg knapt visste sjøl hva jeg meinte med kommentaren. Men det var jo det jeg meinte. Jeg var så stolt av NAV-videoen til Øystein. Ironisk nok så kom det fram i løpet av samtalen at denne kjenningen planlegger et vanvittig stunt i sommer. I Bø! Da kommer altså Bø på kartet i sommer også. Supert!
For noen år sia, tidlig i min politiske form-fase (jeg innser nå at det er mer enn "noen" år sia), så starta professor Kjell Arne Røvik en debatt om det nye Nord-Norge. Poenget hans var, slik jeg husker det i dag, at vi trenger ei ny fortelling om Nord-Norge. Ikke et vondt ord om Oluf, men vi må erstatte historien om sjarken og støa med ei mer tidsriktig fortelling. Det var et godt oppspill, men det blei ikke en like god debatt. Så kom noen på ideen om OL i Tromsø, så stakk Oslo av med den, og så blei det stopp i debatten om det nye Nord-Norge. Bortsett fra når olje-debatten med jamne mellomrom dukker opp og overskygger alt.
Nord-Norges potensiale for vekst og utvikling er udiskutabelt. Det blir bekrefta i rapport etter rapport, sist i en rapport til Regjeringa om ”Framtid i nord”. Potensialet er enormt. Uten særlige anstrengelser spås en fordobling av verdiskaping og arbeidsplasser i fiskeri og havbruk fram mot 2030. Om vi anstrenger oss, ja, da ser det ut som om veksten kan bli grenseløs.
Naturressurser altså. Naturressurser er alltid utgangspunktet for det nordnorske potensialet. Etter komma kommer men, så kommer setninga ”evnen til å utløse potensialet begrenses av mangel på arbeidskraft og kompetanse”. For de har jo flytta fra Nord-Norge. Disse menneskene.
Og her nærmer vi oss sammenhengen. For ingen har så langt klart å fortelle ei ny fortelling om Nord-Norge som handler om folk. Om oss, vi som bor her. Om de som flytta herfra for å få jobb. Om de som flytta for å utdannne seg og ikke kom heim igjen. Om de som blei gift og bor i Bergen.
Den nordnorske naturen har fått ny oppmerksomhet. Gjennom nordlysfotografering, skreifiske, naturopplevelsesturisme – og ikke minst Nordområdene i sentrum av geopolitikkens renessanse.
Men folk? Jo, kanskje litt om nasjonalt ansvar for å ikke utslette samisk kultur. Men menneskene i Nord-Norge? Vi som bor her. Dere som gjerne vil heim igjen.
Det er da det blir så steike artig når det skjer så mye rart i Vesterålen. Når Øystein danser med NAV-lederen på stranda i Bø, med Gaukværøya, landemerke nummer èn i bakgrunnen. Når folk hopper i havet – uten mål og meining. (Jeg har i alle fall ikke oppfatta meininga enda. Men jeg har ikke anstrengt meg for å undersøke heller. Jeg prøver tvert imot å gjøre meg noenlunde usynlig for å ikke bli utfordra sjøl.)
Er det bare det dette handler om? Folk som gjør rare ting? Kreativitet for kreativiteten si skyld? Ja, faktisk. Det er jo akkurat det vi trenger.
Det viser at vi lever. Vi lever her. Vi har det bra.
Vi har alt her.
Det er ikke noen dum begynnelse på ei ny nordnorsk fortelling.
At folk lever og gjør artige ting, i verdens fineste omgivelser.