Det måtte en svensk prinsesse til for å sette Norge på det arktiske kartet

Jeg er, som noen kanskje allerede har skjønt, nok en gang deltaker på Arctic Circle, den største av alle de store arktiske konferanser som arrangeres, fra Sør-Korea til Kirkenes, i løpet av et år.

Mye har skjedd på denne årelange reisen.

Klimaspørsmål har overtatt som den viktigste saken, mens fredelig sameksistens er byttet ut med aggressiv sikkerhetspolitikk og retorikk.

De arktiske frelserne

Men vi som henger rundt på møter og debatter i nord tilpasser oss nye utfordringer raskere enn Clark Kent skiftet fra kontordress til Supermann.

Etter første dag av Arctic Circle står våre frelsere i kø. De som skal hjelpe oss ut av klimauføret vi er havnet i. Omfavnelsene og omsorgen velter mot meg som en gloheit tsunami fra Sahara.

- Bør ikke Arktisk gjøres om til en global nasjonalpark, spørres det fra den stappfulle plenumssalen på Harpa, og for første gang bryter det ut spontan applaus fra noen av de om lag 2000 deltakerne.

Det er de samme menneskene som klapper like lavmælt som en kirkelyd når den grønlandske regjeringssjefen Kim Kielsen fra talerstolen erklærer at Grønland er klar til å gjøre business med resten av verden. Den beskjedne applausen skyldes forbauselsen over at en grønlandsk inuitt, en tidligere sjømann, vil ha økonomisk vekst og sosial velferd på Grønland, når forventningene i deler av salen er at han vil og skal fredes fra ethvert økonomisk inngrep.

Grønland + USA = Sant

Jeg vet ikke hvor mange som la merke til det, men den amerikanske energiministeren Rick Perry, avslørte i sin tale at han dagen før hadde et privat møte med nettopp Kim Kielsen. – Vi diskuterte business, sa Perry, som er eid av en president som både benekter at klimakrisen er menneskeskapt, og som for kort tid siden ville kjøpe Grønland for å melke ut de rike naturressursene på den gigantiske øya.

Det stønnes derimot unisont når en representant fra Bloomberg, de som steller med nyheter om penger og finans, spør den grønlandske regjeringssjefen om at han egentlig har regnet på hvor mye Grønland er verdt. Underteksten handler om hvor mye han gir avkall på ved å avslå Donald Trumps tilbud om å kjøpe Grønland. Jeg prøver ei stund å holde fast i at Bloomberg-dressen var en ironisk provokatør, men møter motstand fra de som ynker seg under åket fra nok en blottlegging av mangel på kunnskap om Arktis.

- Tja, det er en god ide, svarte Islands statsminister, Katrin Jabkobsdottir, på spørsmålet om å gjøre oss som bor i Arktis til innbyggere ei en nasjonalpark. En statsminister, altså, i en arktisk stat fri for ryggmarksrefleksen som handler om nasjonal suverenitet.

- Nei, var derimot kontante svaret fra Finlands statsminister Antti Rinne.

- Det bor folk i Arktis, la han til. – Vi må forvalte våre ressurser til beste for menneskene som bor her.

Vårt eget beste

Jakobsdottir er den tiende statsministeren på Island på like mange år, valgt inn for «Venstrebevegelsen de grønne», og mener altså det er en fascinerende tanke å flytte meg og alle andre som bor i Arktis inn i en global nasjonalpark.

For vi vet ikke vårt eget beste, men vi er ikke dummere enn at vi vet at isbreene på Grønland ikke smelter fordi urbefolkningen har fått bredbånd, og derfor slipper å padle posten i kajakk ut til bygdene. Breene der som andre steder i Arktis smelter fordi alle de som ikke kan styre sin omsorg for oss som bor her, fyrer opp jorda helt andre steder enn i Arktis.

Men det er oss, og vår sosiale og økonomiske velferd de vil frede. Ikke den grenseløse viljen til å bygge veier og asfalt mellom kontorbyggene lenger sør i Europa.

Også Danmarks sosialdemokratiske utenriksminister Jeppe Kofod, prøver seg på noen geografiske korreksjoner, uten at jeg tror det gjør spesielt inntrykk på de som betrakter Arktis som en homogen gruppe av mennesker og velferd som skal fredes.

Når guvernør Dmitry Artyukhov entret scenen for å vise bilder og fortelle om den svimlende gassproduksjonen i Yamal, tipper jeg at det må ha blitt i meste laget for de som ser på Arktis som et framtidig museum. Også Artyukhov valgte klimainngangen når han beskrev en by som på få år har vokst fra 19 til 30 000 innbyggere på noen får år.

Ikke-arktiske stater utgjør en stor del av innlederne på Arctic Circle, men i år markerte også de arktiske statene seg ved åpningen. Danmark (med Grønland og Færøyene), Finland, Grønland, Island, USA og Russland var representert på høyt politisk nivå.

Dette er Norges svar

Men hva svarer så Norge på disse utfordringene, spør du kanskje? Hva svarte Norge på spørsmålene om hvordan klimakrisen i Arktisk kan temmes?

Ingen ting, er svaret. Landet som hevder at nordområdene er deres viktigste strategiske område, er fullstendig fraværende på politisk nivå.

Norge sitter hjemme og furter over at islendingene, som knapt har ei landtunge nord for polarsirkelen, tar regi i viktige arktiske spørsmål.

Men likevel ble Norge så vidt nevnt i åpningsforedragene. Det måtte riktignok en svenske til for å dra Norge inn i Arktis.

Hennes kongelige høyhet Victoria hentet fram sine forfedre og deres ekspedisjoner til Svalbard i sin elegant gjennomførte hilsningstale. Slik ble både Oscar II Land og Nordenskjöldlandet på Spitsbergen en del av den arktiske historiefortellingen.

En svensk prinsesse sørget for det.