Det er ikke tida for å være skråsikker, men heller ikke tida for å legge seg flat

Som mennesker pålegges vi å være lydige og bøye oss for disse svært ulike nasjonale strategiene, fordi alle politiske tiltak er medisinsk begrunnet. Ganske forvirret, og ofte fortvilt, står vi midt i kanonaden, etter hvert som det ene politiske stormangrepet på viruset erstatter det andre.  Det er jo ikke slik, og det er naturlig i den fasen vi er nå, at den medisinske ekspertisen er enige om hvilke tiltak som er nødvendig. Det er heller ikke slik at den besluttende myndighet trekker de samme politiske konsekvensene av de rådene de får.

Snarere tvert imot.

På livets grøftekant

Derfor både skal og bør vi delta i den politiske debatten om veien fram mot en virusfri verden. Det er de medisinske grensene som sprenges nå, ikke de politiske rammene rundt vårt demokrati.

Vi skal, for eksempel bry oss om politiske løsninger som berger næringslivet, hvis det samtidig betyr at mennesker på livets grøftekant blir ofret. Rusavhengige manglet allerede før coronaviruset slo til, rettigheter vi andre tar for gitt. Skyves de svakeste over kanten, eller blir oversett, når redningspakkene deles ut til næringslivet og oss som er i arbeid, så er det vår plikt å stille spørsmål ved en slik fordeling av økonomiske redningsvester.

De som av ulike grunner takler utfordringene dårligst, fordi livet var krevende nok allerede før coronautbruddet, har samme krav på oppmerksomhet som de med interesseorganisasjoner som skriver resolusjoner med store bokstaver.

Uten politisk motstand hadde president Donald Trump fortsatt insistert på at viruset var en bløff, iscenesatt av politiske motstandere som – med god grunn – ønsket å legge ham politisk død. At det var en influensa han, og han alene, hadde full kontroll over. Nå når denne narsissistiske tilnærmingen nå er brutt ned av viruset selv, og av et amerikansk helsevesen ute av stand til å håndtere pandemien presidenten mente ikke eksisterte, har han flyttet angrepet over mot kinesiske myndigheter. Det er ikke lenger et Demokratisk virus, men et kinesisk virus.

Til slutt er det kombinasjonen av markedskollaps og redsel for å miste makt, som tvinger presidenten til å lete etter grep som virker mot de stigende dødstallene i USA. Men fortsatt handler det i Trumps verden om hans enestående innsats.

På presidentens siste pressekonferanse var det igjen media som fikk skylda for situasjonen, fordi media ikke anerkjente hans fabelaktige innsats.

Unntakslov

I Norge agerer myndighetene langt mer proaktivt, også der det er politisk kontroversielt. Skjønt, politisk kontroversielt, er å ta i.

Når regjeringen nå forslår en fullmaktslov som setter grunnlovens maktfordelingsprinsipp til side, skjer det uten en bred politisk debatt. Protestene kommer i første rekke fra jurister, som til gjengjeld advarer sterkt mot konsekvensene av en slik lov. Det understreker behovet for en politisk diskusjon, parallelt med det medisinske smittevernet.

Like lite som jeg har kompetanse til å legge meg borti de medisinske vurderingene, ivrer jeg etter politiske løsninger som utfordrer selve demokratiet. At noe kan virke medisinsk rasjonelt gjør det ikke nødvendigvis politisk akseptabelt.

Statsvitere og jurister blander seg lite inn i debatten om smittetiltak, men må lyttes til når samfunnets kjellergulv brytes opp til fordel for en hastelov som vil ha dyptgripende konsekvenser for vår samfunnsorden.

Hemmelig legegruppe

Også når en gjeng leger, 2.500 ifølge Dagbladet, som slo opp saken, skjuler seg bak hemmelige facebookkontoer når de retter sitt skyts mot politiske myndigheter, er det en strategi som roper på politisk diskusjon. Med en advokat som talsperson klarer de å overbevise Dagbladet både om at de er leger, og at de vet hva de snakker om.

At de vet hva de snakker om når de ønsker seg et lovverk som gjør det mulig for regjeringen å redigere norske nyhetsmedier.

Hvordan og blant hvem dette og andre radikale forslag er diskutert, forteller verken Dagbladet eller talsmannen for den hemmelige legegruppa. Heller ikke hvorfor helsepersonell mener seg kompetent til å tilsidesette pressefriheten.

Slike tiltak, alt fra vidtrekkende fullmaktslover til statlig kontroll over mediene, er en vanlig strategi i regimer som ligner lite på Norge. Men begrunnelsen er den samme: Et nødvendig tiltak for å få kontroll over en komplisert politisk dagsorden.

Like lite som vi journalister kan påberope oss medisinsk kompetanse, bør helsepersonell gis autoritet på demokratiske rettigheter.

Nå mener sikkert mange at vi journalister blander oss inn i ting vi ikke har greie på.

Vi gjør kanskje det, men det er samtidig vår fordømte plikt å utfordre den politiske autoritet, også under en nasjonal krise.