Det er en grunn til at boligprisene stiger mens menneskene flytter
Det er et politisk ansvar å legge til rette for en boligpolitikk som ikke stenger unge mennesker ute fra boligmarkedet.
Kommentar:
Den tradisjonelle sosialøkonomien vil ha oss til å tro at det er en sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Slik er det ikke nødvendigvis. I Nord-Norge synker folketallet, mens boligprisene øker rekordraskt.
All økonomisk teori tilsier at synkende etterspørsel gir lavere priser.
Så hvorfor er det, ifølge NRK, slik at med unntak av Oslo, så har boligprisene de siste ørene økt mest i Bodø, tett fulgt av Tromsø? Og det samtidig som folketallet i landsdelen faller.
Et alvorlig paradoks
Det finnes selvfølgelig en slags indre økonomisk logikk i dette paradokset. Det er til gjengjeld et dypt alvorlig paradoks.
Boligprisene i de største byene i nord stiger fordi mennesker fra distriktene rundt i høy grad foretrekker å bo i en by. Og de som ikke melder seg på flyttestrømmen ut av landsdelen, mellomlander i det minste i særlig Bodø og Tromsø.
En byutvikling beregnet på mennesker på vei mot pensjonisttilværelsen.
Den andre grunnen til at Bodø har den nest høyeste boligprisveksten i landet, skyldes at byens politikere planlegger for en by hvor bare godt voksne mennesker med mye penger har råd til å kjøpe seg bolig. Mye tyder på at det samme er tilfellet i Tromsø.
Ungdommen stenges ute
Nest etter eldre mennesker med solid økonomi, er det turistene som ivaretas gjennom en storstilt utbygging av hoteller på byenes mest attraktive tomter.
Og dermed er vi inne på dette alvorlige paradokset som handler om å ville tiltrekke seg unge mennesker, mens vi i stedet driver en byutvikling beregnet på mennesker på vei mot pensjonisttilværelsen.
Overfor NRK illustrerer Henning Lauridsen, administrerende direktør i Eiendom Norge, dette problemet. Han bruker det han kaller en «sykepleierindeks» som viser at en person med sykepleierlønn på 560.000 kroner i året bare har økonomiske muskler til å kjøpe seg inn i de laveste 16 prosent av boligene.
Lytt til byenes behov
Det betyr at unge og mennesker med det som her beskrives som en alminnelig inntekt, er utestengt fra 84 prosent av boligmarkedet.
I stedet for å maksimere eiendomsutviklernes fortjeneste, burde politikerne lånt øre til byenes behov.
Nå stagnerer også folketallet i landsdelens to største byer, og kanskje vil det på sikt bremse prisveksten i noe så fundamentalt som det å sikre seg et husvære.
Men da er det for sent, og ansvaret er rent politisk.
En eiendomsutvikler har et overordnet mål, å tjene mest mulig penger.
Det er en åpenbart en visjon velsignet av byens politikere. Men i stedet for å maksimere eiendomsutviklernes fortjeneste, burde politikerne lånt øre til byenes behov.
Byens behov handler om å gjøre seg attraktiv for unge mennesker, ikke planlegge byer som ekskluderer mennesker på jakt etter et fotfeste i nord.
Våre politikere kan ikke bestemme hvor folk vil bo, men de er tildelt politiske nøkler som aktivt kan brukes til å låse opp dører, ikke stenge dem igjen.