Kommentar: Derfor gjorde det så godt å bli «pustet på av det levende liv»

Jeg er neppe alene om å føle på slitet som følger virusets brutale kontroll. Men kanskje er jeg mer enn alminnelig opptatt av de politiske og økonomiske snarveiene som følger i virusets kjølvann.

Avstanden mellom oss og de som sitter med makt øker når møter mellom aktørene i politikk og næringsliv reduseres til tekstmeldinger og digitale monologer.

Fratar oss kontrollen

Viruset fratar oss et stykke på veien kontrollen med autoritetenes omgang med fakta,. Ikke minst der hvor økonomi og makt står på spill dersom sannheten kommer for en dag.

Donald Trump, selvfølgelig, jeg kommer ikke utenom ham, er sjefredaktøren i krønikene som i sanntid og i framtid skal få oss til å glemme fakta til fordel for fiksjon.

Forleden, på plenen foran Det hvite hus; et publikum som hadde kastet ansiktsmaskene som en politisk støtteerklæring til Donald Trump. På scenen; en president som kastet alle hemninger i sin omgang med sannheten.

Han har gjort løgnen og fornektelsen til sine trofaste følgesvenner og nøler aldri med å hente dem fram i møter med både venner og fiender. Trump forsyner seg hemningsløst av en sareptakrukke fylt med bedrag.

Her hjemme har det lenge gått rykter om at Hurtigruten har hatt utbrudd av korona også før politiet så seg nødt til å etterforske smitteutbruddet om bord på ekspedisjonsskipet «Roald Amundsen».

På avstand klarte jeg ikke komme til bunns i ryktene. Det var også ganske utenkelig at selskapets kommunikasjonsmessige kollaps også skulle skjule en tidligere historie om virusets herjinger. Selskapet nektet ganske enkelt for at det tidligere, før "MS Roald Amundsen" klappet til kai i Tromsø, hadde vært utbrudd av korona på noen av deres skip.

Med kunnskapen vi nå har

Så viste det seg likevel å være hold i ryktene om at det har ligget både sykdom og død i skipets kjølvann helt tilbake til februar og mars, da "MS Fridtjof Nansen" gjorde sine ekspedisjoner i britisk farvann. Det bekreftes nå av både passasjerer og Hurtigruten selv.

Overfor Nordlys fortsetter Hurtigruten sin akrobatiske omgang med sannheten når den henter fram kommunikasjonsstrategiens mest overvurderte formulering:

– Nå, med kunnskapen vi har, ville nok vurderingen om bredere informasjon vært en annen.

Likevel mener Hurtigruten at de i begynnelsen av juli, da de hadde hastverk med å presse gjennom en seilingstillatelse, hadde kunnskap nok til å slå fast at det «verken var bekreftet, eller mistenkt, noen tilfeller av Covid-19 på noen av Hurtigrutens skip».

På det tidspunkt hadde også mannskap om bord på skipet testet positivt på viruset.

Det er stor avstand mellom disse historiene fra virkeligheten, men de har det til felles at de utspiller seg under koronavirusets jerngrep, der hvor fristelsen til å redigere sannheten blir for stor når mye står på spill, og muligheten for å gjøre det er til stede.

Savnet etter dialogen

I min personlige kamp mot koronaens forsøk på å bryte ned menneskelige kontakt og dialog, er det likevel to andre begivenheter som står igjen etter denne uka.

Jonas Gahr Støre er en engasjert og dyktig politiker når han slipper å snakke om Trond Giske og intern strid i Arbeiderpartiet. Særlig når han blir bedt om å snakke om nordområdene, med publikum i salen. Det gjorde han forleden i Bodø.

Det var befriende igjen å møte en visjonær politiker uten PC-skjermens filter imellom ham og oss. Jeg hadde helt sikkert følt noe av de samme om det var Erna Solberg som sto på talerstolen, for dette er ikke en partipolitisk analyse. Det er en beskrivelse av et savn etter noe ekte.

Fredag samlet vi noen mennesker til en debatt om Kina og Kinas politiske grep om verden rundt seg. Også det med publikum i salen, selv om reiserestriksjoner gjorde at noen av debattdeltakerne måtte delta på videolink. Også det befriende, fordi vi fikk til en opplysende diskusjon, ikke en kamp mot fakta, slik mine innledende eksempler handler om.

En kamp mot fakta fordi noen tror at avstanden og utfordringene koronaepedemien byr på, også er en anledning til å bedra sitt publikum.