Den påståtte brutaliteten i formuesskatten blekner i møtet med forskjells-Norge

Påstanden fra søkkrike Kjell Inge Røkke kom så brått og uventet at journalisten fra Dagens Næringsliv, som holdt mikrofonen, ikke hadde åndsnærværelse nok til å stille oppfølgingsspørsmål. I stedet lurte han på hvordan Røkke taklet koronaen.

Vi fikk derfor ikke vite hvorfor Kjell Inge Røkke, helt uoppfordret, utpekte forskjellen mellom fattig og rik som et av våre største problem.

Hva om Røkke har rett?

For det er jo ikke noe stort problem i Norge, skal vi tro regjeringen og andre som bekymrer seg mer over brutaliteten i formuesskatten enn sosiale forskjeller.

På sine egne hjemmesider har regjeringen en detaljert gjennomgang av FNs bærekraftmål, også målet som handler om å «redusere ulikskap i og mellom land». Det finnes argumenter for å fjerne formuesskatten, men ingen av dem handler om å redusere sosiale forskjeller.

Kanskje ligger noe av forklaringen i at regjeringen ikke anerkjenner det problemet Kjell Inge Røkke peker på, og i stedet klamrer seg til sin egen påstand om at «sammenliknet med de fleste alle andre land har Norge små inntektsforskjeller».

Formuleringen, hvor Finansdepartementet åpenbart ikke har klart å bestemme seg for om Norge skal sammenlignes med alle eller bare de fleste land, og derfor skriver begge deler, finnes i regjeringens egen gjennomgang av Norges forhold til bærekraftsmålene.

Men hva om det er Røkke som har rett, og ikke regjeringen?

Noe av svaret finnes i en rapport publisert av Statistisk Sentralbyrå forleden. En bombe av en rapport, som likevel så langt ikke har avfødt annet enn kinaputter i det offentlige ordskiftet. Det er ikke sant, skriver byrået, at inntektsforskjellene i Norge minsker. Det er faktisk så lite sant at vi må helt tilbake til 1800-tallet for å finne større inntektsforskjeller i Norge enn det vi har nå.

Myten om likhet

Byrået har boret grundig i det sosialt så likestilte Norge, og konkluderer med at påstanden om små inntektsforskjeller er en myte. Vår sosiale samvittighet hviler på et regnestykke hvor store deler av de rikestes inntekt ikke er tatt med. I stedet for å være best i klassens på utjevning, ligger vi på nivå med Storbritannia.

Og ingen vil i fullt alvor finne på å bruke Storbritannia som et eksempel på et økonomisk likestilt samfunn.

For de som liker tall, viser Statistisk Sentralbyrå at den rikeste en-prosenten i Norge henter ut 19 prosent av all inntekt, samtidig som de bare betaler 22 prosent skatt.

Før byrået slapp disse tallene løs på den politiske debatten, visste vi allerede at inntektsforskjellene også følger et geografisk mønster i Norge. I Nord-Norge ligger inntektene i snitt ti prosent lavere enn gjennomsnittet. I en rapport fra Business Index North pekes fattigdom og sosial ulikhet ut som et av hovedproblemene i nordområdene.

Høres ikke

Sosial ulikhet er kanskje den mest underkommuniserte delen av nasjonal og internasjonal nordområdedebatt. En av grunnene til det er at vi tviholder på at de sosiale forskjellene i Norge er så mye mindre enn i andre land.

I dag tidlig møtte jeg Egil Arnsby som er daglig leder i Kirkens Bymisjon i Bodø. Fra scenen i Stormen bibliotek rispet han forsiktig i glansbildet som tegnes av kulturhovedstaden Bodø. – Jeg vet ikke, sa Arnsby, om det vi driver med, er å minske ulikhetene.

Arnsby snakker på vegne av de utstøtte, av de som klamrer seg til det svakeste trinnet i karrierestigen.

Fra hver sin side av bordet observerer og sier Kjell Inge Røkke og Egil Arnsby det samme.

Det er likevel knapt nok hørbart gjennom støyen fra knivene som slipes til forsvar for privilegiene til den ene prosenten som sitter på toppen.