Den blå riksveien: Utvikling eller avvikling?

Det finnes én E6 i Nord-Norge. 1684,6 km riksvei som representerer den viktigste transportkorridoren langs vei i landsdelen. For dem som bor på fastlandet. Alle vi andre er avhengig av broer, undervannstunneler og de godt over 40 ferjesambandene i nord for å koble oss på riksvegnettet. Der sentrale veistrekninger mellom mennesker, ressurser og markeder skifter fra asfalt til saltvann. En blå riksvei som hver dag setter fisk, folk og blå verdiskaping på kjøl.

Leia har vært, er og bør fortsatt være livsnerven langs kysten i nord. En livsnerve som helt siden tørrfiskhandlerne seilte mot Bergen har lagt grunnlag for en sentral del av norsk verdiskaping.
En livsnerve som har brakt mennesker mellom fiskevær, som har brakt dem bort og hjemmefra, men som også har tatt dem hjem. En livsnerve som er en sentral del av fundamentet for at de nordnorske kystfylkene skal kunne bidra til å løfte fiskeri- og kystnasjonen Norge opp i verdensklasse.

I kunnskapsinnhentingen "Framtid i nord" løftes sjømatnæringen opp som den virkelig store fremtidsnæringen i Nord-Norge.  Hvis alt legges til rette, vil denne næringen ifølge SINTEF kunne femdoble sysselsettingen (57.700) og mangedoble verdiskapingen (170 milliarder kroner) i nord fram mot 2050 (Regjeringens Kunnskapsinnhenting - Framtid i nord, 2014).

Dette klinger bra i ørene hos en som deler myndighetenes ambisjoner om å skape en fiskeri- og kystnasjon i verdensklasse. Og derfor blir jeg også svært bekymret når politiske prosesser gjentatte ganger resulterer i det motsatte av å legge til rette for blå vekst. 

Nordland fylke forvalter 25 prosent av den norske kystlinjen og kan smykke seg med posisjonen som landets største oppdrettsfylke. Hver dag settes fisk på kjøl langs leia i Nordland. Fisk som er høstet fra de verdifulle marine ressursene vi finner nettopp her. Fisk som er på vei til kvantummarkedene for å omgjøres til klingende mynt for både bedrifter og Norge. Fisk som er helt avhengig av at transporten på kjøl prioriteres og forsterkes.
Og så var det folkene da. For å utvikle et sjømatfylke som Nordland, er man avhengig av folk bosetter seg der ressursene ligger. Altså langs leia. Både de som arbeider i sjømatnæringen og andre mennesker som bidrar til bosteds- og bedriftsattraktivitet.

Regjeringens forslag til Statsbudsjett for 2015 ga mange kystmennesker i Nordland gåsehud da konsekvensene for den blå riksveien i fylket ble gjort kjent. Det lå an til nok et steg på veien for den gradvise avviklingen av leia som sentral marin korridor for fisk og folk. Nå ser det ut til at budsjettforhandlingene har avverget trusselen. For denne gang.  Skremmeskuddet bringer imidlertid mange spørsmål til overflaten og for meg er spørsmålet knyttet til årsaken til gapet mellom ord og handling det mest sentrale.

Kunnskapsinnhentingen ”Framtid i nord” viser det enorme potensialet for sysselsetting og verdiskaping knyttet til sjømatnæringen. Hvis alt legges til rette. Hvorfor ser vi da nok en gang at den sentrale innsatsfaktoren infrastruktur står i fare for å svekkes? 

En gradvis avvikling av den blå riksveien bidrar ikke til å øke attraktiviteten til stedene der ressursene røktes og verdiene skapes. Tvert i mot bidrar enhver trussel om nedbygging av marine transportkorridorer til usikkerhet for alle de som bruker seg selv og sin kompetanse i sjømatnæringen.
Vil disse kystmenneskene vente og se om ruteregularitet og kapasitet en dag vil avspeile verdien av samfunnet de bor i? Vil de vente og se om ord en dag blir omgjort til handling gjennom politiske prosesser? Vil de vente å se om avvikling en dag må vike for utvikling av den blå riksveien?
Jeg frykter at usikkerheten kan føre til at kystmenneskene, selve ryggraden i marin verdiskaping, ser seg nødt til å omgjøre sine verdifulle livs-, bosteds- og yrkesvalg. Slike valg, framtvunget av politiske prosesser, vil svekke kystsamfunn og sjømatnæringen. Humankapitalen i kystsamfunnene er ryggraden når marine ressurser skal omdannes til verdier. Å omdanne trusler om avvikling til utvikling kan derfor vise seg å bli langt mer kostbart enn å opprettholde frakten av fisk og  folk langs kysten. 

Kystnæringene er på mange måter et paradoks for de som søker å sentralisere og effektivisere verdiskaping. Sjømatnæringens tveeggede sverd er - og vil alltid være – avstanden mellom stedbundne marine ressurser og globale kvantummarkeder langt unna. Uavhengig om vi ser til Nordland eller andre kystfylker. Sentrale innsatsfaktorer som knytter ressurser og markeder sammen er dermed helt avgjørende for å tilrettelegge for eksisterende og ny verdiskaping tilknyttet kystnæringene.

Derfor bør fokus ligge på å forsterke infrastrukturen langs kysten - og fra saltkledte skjær til E6. Og her står bruken av leia helt sentralt. Bruken av leia må utvikles, ikke avvikles.