De totale tilfeldigheters spill – industripolitikk og jus på avveier

KRONIKK: Rana Gruber AS har til nå kjempet en fire år lang kamp mot Rana kommunes urimelige bruk av eiendomsskatten. Henstillinger og anker om en rimelig og redelig skjønnsutøvelse har falt for døve ører både i administrasjonen og politisk ledelse.

Etter at tingretten konkluderte med at kommunen har rett til å utøve sitt gode eller dårlige skjønn ender saken nå i lagmannsretten.

Norsk Bergindustri mener kommuner med lokal mineralnæring trenger styrkede incentivordninger. Derfor har vi lansert en rekke forslag til tiltak der kommunene får en større andel av inntektene fra næringen.
En absolutt tilfeldig eiendomsskattebelastning er ikke blant disse tiltakene. Derimot ønsker vi blant annet at selskapsskatten igjen kommer kommunen til gode, og at det innføres en mineral-royalty som erstatter dagens eiendomsskatt som rammer tilfeldig og uhensiktsmessig. Det er saken i Rana et godt eksempel på.

Bakgrunnen er en re-taksering i 2010 som økte Rana Grubers takst fra 50 til 250 millioner kroner. Et sjokkert Rana Gruber anket saken, stikk i strid med erfaringsbaserte råd fra andre industribedrifter. Rådene sa at å anke eiendomskatettakst var som å åpne en Pandoras eske. All mulig ulykke ville sprette opp fordi kommunene gir seg selv en uinnskrenket rett til å utøve godt eller dårlig skjønn basert på uklare eller gale fakta.

Og disse rådgiverne fikk dessverre rett.

Rana kommunes svar på anken var å øke taksten ytterligere fra 250 til 750 millioner kroner! Kunne Rana Gruber ha forutsett dette? Neppe. Rana kommune nektet nemlig bedriften alt innsyn i selve takstgrunnlagene og takstmetodene.

Først i slutten av 2013 var det en tillitsmann i Rana kommune som sørget for at Rana Gruber fikk se hvordan taksten var utarbeidet. Det var et skremmende syn.
Kommunen hadde skjønnsmessig og i strid med Mineralloven taksert Rana Grubers ikke-utvunnede jernmalm som naturgrus (og absurd nok tilføyd at den var av god kvalitet). For enhver med den minste kompetanse på mineraler er dette en helt grunnleggende faktafeil, og denne takstfeilen er i seg selv på over 200 millioner.
Imidlertid mener kommunen fortsatt at de skjønnsmessig har rett til å si at jernmalm skal takseres som naturgrus av god kvalitet. I november 2014 fikk kommunen ubetinget medhold fra tingretten at de har slik rett. At Rana kommune ønsker å utøve en slik urimelig rett overfor en nøkkelbedrift og viktig lokal arbeidsplass er i seg selv mer enn forunderlig.

Men takstfeilene stopper ikke der. Rana kommune har skattlagt Rana Gruber for en lang rekke eiendommer som selskapet ikke eier, og for eiendommer som ligger utenfor det kommunen selv har definert som eiendomsskatteområdet. Kommunen har vurdert Rana Grubers regnskaper, men har manglet kompetanse på forskjellene mellom avskriving, amortisering og nedskrivning av eiendeler.
I november 2014 fikk de tingrettens medhold i at alt dette er innenfor akseptabelt skjønn for en kommune fordi takstmennene er «godkjente».

Hverken tingretten eller Rana kommune fester seg videre ved at takstmennenes takster varierer med kr 500 millioner. Et slikt sprik bør indikere at noe er feil.

Konsekvensen er at Rana Gruber har en eiendomskattebelasting som er ti ganger høyere enn den andre jernmalmgruven i Norge. I Norsk Bergindustri har vi medlemmer som nå er redde for at tingrettens dom skal kunne gi presedens for hvordan kommunal forvaltning av naturressurser skal gjennomføres i fremtiden. Vi har en regjering med ukuelig tro på lokale myndigheters beslutninger, uten vilje til å stille krav til den kommunale kompetansen.
Det er ikke uten bekymring vi går framtiden i møte når vi ser hva som er i ferd med å skje i den erfarne industrikommunen Rana.

I Rana kommune er en rekke andre industribedrifter redde for at kommunens metoder overfor Rana Gruber også skal komme til anvendelse for dem. Derfor er det helt avgjørende at saken snarest blir prøvd for høyere rett, og at man klarer å begrense lokale myndigheters mulighet til å utøve dårlig skjønn.

Erkjennelsen om at også landbasert industri er viktig er i ferd med å synke inn, parallelt med synkende oljepriser og ønske om et såkalt grønt skifte. Det krever samarbeid mellom industri og kommuner, et samarbeid basert på kompetanse, respekt og gjensidig lønnsomhet. Vi vil gjerne at kommunene skal få sterkere virkemidler for å legge til rette for lokal mineralnæring, men ikke gjennom vilkårlig og usaklig skattlegging. Rana kommunes atferd kan i beste fall kalles industrifiendtlig og lite bærekraftig.

Den viktigste siden av mineralindustriens samfunnsansvar er vår langsiktige tilstedeværelse, noe som både skaper trygge arbeidsplasser i generasjoner og pålegger bedriftene å oppføre seg skikkelig. Man kan ikke oppføre seg dårlig og samtidig forvente samfunnsaksept i tiår etter tiår. Til gjengjeld trenger vi forutsigbare rammebetingelser. Det blir umulig å tilby langsiktighet og trygghet når kommunen gjør krumspring som dette. Gjensidig respekt og ansvarsbevissthet må ligge til grunn i forholdet mellom kommune og bedrift. Det er dessverre ikke tilfellet i denne saken. 

Norsk Bergindustri støtter derfor Norsk Industri og NHO i kravet om et lovverk som begrenser kommuners mulighet til å tvinge gjennom vilkårlige skjønnsvurderinger basert på tilfeldigheter og gale fakta.

Offentlige arbeidsplasser i kommuner, Statens Innkrevingssentral og NAV kan ikke erstatte slike arbeidsplasser som de 400 i Rana Gruber eller den milliardeksporten selskapet står for.