De får etterlønn i bøtter og spann, men får de med seg hva som skjer?

Jeg spør, for hvordan skal man egentlig forstå sammenbruddet i den nordnorske infrastrukturen, sett i lys av visjonene om et blomstrende næringsliv og vekst i folketallet? 

Statens oppgave 

Selv Adam Smith, den klassiske liberalismens far, framholdt samfunnets infrastruktur som et av kjerneområdene for staten. Det hersker knapt uenighet i økonomisk teori om betydningen av å legge til rette for transport av varer og mennesker.  

Likevel er det mot kjernen i dette oppdraget angrepene kommer. 

Først i form av en hinsides økning i kollektivtakstene på sjøgående rutetransport. Et usedvanlig effektivt virkemiddel dersom man ønsker å forverre markedsadgangen for nordnorsk næringslivet. Vi starter allerede i utgangspunktet med et handicap, fordi det som produseres må reise langt for å finne kjøpere. 

Så smeller Widerøe til med et forslag om å legge ned flyruter som binder landsdelen sammen. Dette er kommersielle ruter, altså ruter som ikke er subsidiert av staten, men heller ikke lønnsomme ifølge flyselskapet.  

De som har fulgt den ferske samferdselsministeren, Knut Arild Hareide, fra TV-studio til TV-studio de siste ukene, har skjønt alvoret.  

- Vi må sette oss rundt bordet og snakke om dette, gjentar han, ikledd sin mest bekymringsfulle mine. 

Vi må snakke om det 

For det er alvor dette, og det skjønner også statsråden. Han har bare ikke annet å tilby enn en samtale, enn så lenge. 

Og ja, vi kan gjerne snakke om konsekvensene av så drastiske forsøk på å bryte ned enhver visjon om vekst i nord. Men kanskje burde vi også snakke om politikkforståelsen som ligger i bunn for de politiske valgene som har satt landsdelen i denne håpløse situasjonen? 

Mens vi som innbyggere er avhengig av å organisere livene våre som en helhet for å få det til å gå rundt, har staten har organisert seg i enheter som stykker livene våre opp i små biter. 

Er det slik at når en fiskeriminister, med eller uten etterlønn, vender tilbake til regjeringskontorene etter et vellykket bedriftsbesøk langs kysten, så er jobben hans gjort? Eller burde han sette opplevelsen inn i en større sammenheng, og avtale et møte med samferdselsdepartementet før flyene settes på bakken og hurtigbåtene legger til kai? 

Jeg frikjenner verken Widerøe eller transportselskapene langs kysten. Bildet er komplisert. Men nettopp derfor har vi valgt politikere som skal sortere seg fram til løsninger, i stedet for å overlate en bærebjelke i samfunnet til tilfeldighetene. 

Systemsvikt 

For det som nå skjer avslører en alvorlig systemsvikt. Faktum, uansett skyld, er at sammenbruddet i infrastrukturen er et brudd på kontrakten mellom oss som brukere, og staten ved sine politikere og byråkrater. 

Overordnet handler infrastruktur om å frakte varer, mennesker og tjenester til et marked. Ikke minst handler det om å holde kanalene åpne mellom beslutningstakere og brukere.  

I teorien kan det siste løses ved at vi alle flytter til Oslo, for så å sette oss på en trikk for å snakke samferdselsministeren til fornuft. Det er en komplisert, men i teorien gjennomførbar løsning. 

Verre er det å flytte skreien nærmere transportsektoren rundt Oslofjorden. Vindmøllene som tvinges på oss kan muligens settes opp på taket av Operahuset, men den råvarebaserte industrien er lite mobil. Kanskje kan laksemerdene flyttes på land på Youngstorget, og strømkabler fra den rene energien i nord gå i enveistrafikk sørover. Å flytte helsevesenet og beredskapen sørover, er også mulig, forutsatt at vi klarer å tømme landsdelen også for eldre og syke. 

Men sånt tar tid, og er selvfølgelig heller ikke et mål. Tvert imot. 

Det finnes stabler med dokumenter som skal løfte økonomien i nord. Det finnes like høye stabler med regjeringsdokumenter som understreker betydningen av en effektiv infrastruktur. 

Likevel lander vi altså på løsninger som peker i stikk motsatt retning. 

Forstå det den som kan.