Da Hjort tapte ansikt, mistet Nord-Norge et av sine

KOMMENTAR: «Det er problemer innad i Høyre, det koker i Høyres hus». Teksten fra Black Debbaths hardrockslager fra 1999 er sørgelig aktuell. Ikke bare for Høyre.

Da Høyres profilerte ordfører i Tromsø de siste drøye tre årene, Jens Johan Hjort, la det store egget og demonstrerte for all verden at han ikke har filla peiling på partipolitikk, så vil mange si at han mistet ansikt.

Lenge mellom hver

Det får så være, Jens Johan Hjort er nok sterk nok, og selvsikker nok, til å skaffe seg et nytt. Det er verre med landsdelen Nord-Norge.

Enten vi liker det eller ikke; det er lenge mellom hver gang den nordlige landsdelen kan skilte med et så vidt karismatisk ansikt som det sittende Tromsøordfører Hjort viste verden.

Unnskyld, men;

Ordfører Ole H. Hjartøy i Bodø og Rolf Arne Hansen i Vadsø, Nordland fylkes Thomas Norvoll og Sonja Alice Steen, Troms fylkes Line Fusdahl og Knut Werner Hansen,Finnmarks Runar Sjåstad; ha meg unnskyldt: Jens Johan Hjorts evne til å innta et rom, trollbinde en forsamling og fange et kamera - det har dere ikke.

Så om Høyreskuta i Tromsø har rent på et skjær, så har resten av landsdelen mistet sin desiderte gallionsfigur. Og han falt for eget grep.

Personlig politikk

Men sånn blir det gjerne i et politisk parti som er basert på den enkeltes innfall og utfall, på den personlige politiske frihet, og som derfor, og historisk, mangler partikultur. Og det er denne manglende kulturen Hjort har forbrutt seg imot – så merkelig det enn kan høres ut.

Husk at i Høyre er det slik at Stortingsgruppen styrer seg selv og sitt, og fraber seg enhver styring fra partiorganisasjonen. Eller som høyrefolk selv sier det: -Vi tar hensyn til hvor politikk skapes.

Et utenkelig kupp 

I sterkt sentralstyrte partier som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og etter hvert også Fremskrittspartiet ville et kupp, som det Jens Johan Hjort prøvde seg på under nominasjonsmøtet i Tromsø, vært nærmest utenkelig.

Sagt på en annen måte: Enhver novise i politikken vet at politikk handler om å kunne telle. Du prøver deg ikke på en palassrevolusjon uten å ha sikret deg et flertall. Da har du gjort deg bort, som Hjort har gjort.

Manglende skolering

Når alt kommer til alt – Jens Johan Hjort var nettopp det – en novise. Vel hadde han hatt høye tillitsverv innenfor idrettsbevegelsen i byen, og vel var han en profilert advokat, men i politisk sammenheng? Ingen hadde hørt om politikeren Jens Johan Hjort før han ble trukket opp av hatten i 2011. Det burde vel Høyre i Tromsø ha tenkt på.

Den politiske skolen partiet kanskje skulle meldt ordføreren inn i, har tydeligvis manglet. Slik sett kan Hjort skylde på sine foresatte fordi han ikke klarte tentamen. Han klarte strengt tatt ikke hjemmeleksene engang.

Mistillit til sine egne

Han forsto helt tydelig ikke at hvis hans forslag om å vrake sittende byrådsleder – på tvers av nominasjonskomiteens innstilling – ville måtte resultere i det samme byrådets avgang.

Han forsto ikke at han, gjennom sitt forslag om å bytte ut Øyvind Hilmarsen med Anne Berit Figenschau, i realiteten stilte mistillitsforslag til eget parti. Han mente bare det var til partiets beste, eller kanskje slik han selv helst ville ha det.

-Jeg ville bare toppe laget, sier Hjort, og mener Hilmarsen dermed ikke tilhører noe toppskikt. Men det gjør Hjort. Og det er derfor han sikkert reiser seg igjen.

Hvem skal skolere?

Nå skal det sies, om enn ikke til Hjorts forsvar, men kanskje som en forklaring, at «seniorene» ikke akkurat opptrer forbilledlig. Denne gang representert ved statsråd Elisabeth Aspakers nærmest rabiate hevn(?)angrep på tidligere nevnte Figenschou.

Om det var et karakterdrap, som Hjort og flere mener, eller om det bare var et sedvanlig uttrykk for det «dannede Høyre», er ikke godt for utenforstående å si, men som skolering er det ikke akkurat vakkert.

Learning the hard way

Med mindre fru Aspakers opptreden var tenkt som en demonstrasjon av hvordan maktpolitikk faktisk skal utføres; man teller sine medsammensvorne først, deretter fremmer man sine kandidater eller sine standpunkt. Benkeforslag uten denne basisen blir gjerne slag i løse luften.

Man skal ikke underslå muligheten for at Jens Johan Hjort faktisk fikk med seg denne leksjonen fra sin mer erfarne politiske meningsfelle, mannen er tross alt advokat.

Aspaker som renkesmed

Når fiskeriministeren senere forsøker en charmant flirt overfor Hjort, via SMS, blir elegansen og etikken så fraværende at advokaten neppe skal fortenkes i at han forlater politikken til fordel for en arena der det kanskje kjempes med renere våpen enn i Troms og Tromsø Høyre.

I rettssalen sitter det tross alt en dommer med skrevne regler foran seg.

Vente på et nytt

Jens Johan Hjort er i alle fall tapt som et av de ytterst få samlende ansikter i Nord-Norge – i overskuelig fremtid – og det er synd. Ikke for Høyre, og Tromsø finner sikkert en brukbar ordfører, men:

Spørsmålet resten av landsdelen må stille seg er hvor lenge det tar før det igjen dukker opp et ansikt som kan representere en hel landsdel. For om Høyre ikke vil, så trenger Nord-Norge et toppet lag; alltid.

Og her kan interesserte høre hele Black Debbath sangen «Det er problemer innad i Høyre»: