Byggesteiner for vekst i nord

Bærekraftige samfunn kan sammenliknes med et hus med mange rom. Det meste henger sammen. Samtidig finnes noen byggesteiner som alt annet bygger på. Tilgang på kompetanse i arbeidslivet og god infrastruktur er slike grunnleggende forutsetninger. Uten at disse er på plass vil det bli et misforhold mellom potensialet for verdiskaping og grunnleggende forutsetninger for å utløse denne veksten. Kompetanse og infrastruktur er byggesteiner – selve grunnmuren – for bærekraftig vekst i nord.

«Før vi investerer i noe, ønsker vi å se det store bildet …». Slik ruller en reklame over skjermen når man tar flytoget. Det å ta et langt skritt tilbake, er mange ganger nyttig. Ser man verden utenfra, og legger til grunn globale utviklingstrender slik som befolkningsvekst, matproduksjon, energibehov, transportmønstre, reiseliv og eksklusivitet, framstår nordområdene – og spesielt det velutviklede Nord-Norge – som et sjeldent smykke. I en verden som framover vil preges sterkt av knapphet på ressurser, er det knapt mulig å se for seg noe annet enn en lysende framtid for nord. Hvis vi klarer å omsette potensialet til utbytte, får vi vel legge til.

Så til byggesteinene. Samfunnsutvikling hviler på kompetanse. I mindre utviklede land enn Norge er det lett å se hvor kritisk utdanning er for samfunnsbygging og demokrati. Da den sør-koreanske presidenten besøkte Norge for noen år siden, fortalte han at politikerne satset på tre områder for å bygge opp landet etter Koreakrigen: education, education og education. Det samme prinsippet gjelder høyt utviklede land selv om det kan være vanskeligere å se like klart.

Utdanning må ses i sammenheng fra grunnskolen til universitetene. Kvaliteten på utdanningsløpet er sårbart for det svakeste leddet, derfor må hele utdanningsløpet ses under ett. Underskuddet av faglærte er prekært mange steder. Kimek AS i Kirkenes har gått til det skritt å selv utdanne fagarbeidere, det kan være veien å gå i noen tilfeller. Samtidig må rekrutteringsstrategien fra nordnorske bedrifter være offensiv ovenfor de mange studentene i sør. Slaget om hodene står på mange måter i Trondheim, Oslo og Bergen. En satsing på høyere utdanning med en profil som er relevant for nordnorsk næringsliv, f.eks. havnæringer, vil være en direkte næringssatsing. Det er ikke råstoff og naturgitte fortrinn vi mangler i nord – det er knappheten på hodene og hendene til å hente ut avkastningen som er vår akilleshæl.

Infrastruktur er nøkkelen, smøremidlet og utløsende faktor for all vekst. I dag har vi åpenbare flaskehalser for å utløse vekstpotensialet, f.eks. veinettet som sjømatnæringen er så avhengig av. Men det finnes også andre flaskehalser: godstransport på kjøl (som er klimavennlig) er nærmest fraværende og utbygging av fornybar energi bremses så lenge vi har overføringsbegrensninger mot europeiske markeder. Finnmark har spesielle forutsetninger for vindkraft, men i dagens situasjon er det lite lokal etterspørsel kombinert med et strømnett som ikke har kapasitet til å eksportere kraften.

En sak er å bygge infrastruktur som optimaliserer dagens situasjon, en annen er å bygge for framtida. Vi trenger strategisk, innovativ og helhetlig tenking som kobler kjøl, vei, bane, luft, kommunikasjon, strømnett etc. for å løse dagens utfordringer samtidig som vi legger til rette for og utvikler innovative løsninger for framtida. Ny teknologi som enda ikke har sett dagens lys, vil sannsynligvis være en viktig del av infrastrukturen i nord om 20 år. Førerløse og elektriske skip, ladestasjoner langs kysten basert på havvind, elektriske fly, lukkede nullutslipps akvakulturanlegg til havs er noen eksempler. Utvikling av bærekraftige havnæringer bør stå langt framme i køen over attraktive satsingsområder i nord.

Avslutningsvis en refleksjon i forsiktighetens tegn: Interessen for ressursene i nord er økende og inngår i en geopolitisk strategisk tenking hos land som både ligger i og utenfor Arktis. Næringsutvikling i nord må preges av nasjonale strategier og regional samhandling. Det påkaller sterkt offentlig-privat partnerskap. Vi må unngå den farlige cocktailen som består av lokale opportunister og utenlands storkapital med statlig tilknytning. Folk i nord ønsker verken å bo i et museum eller bli leilendinger.       

Av Jan-Gunnar Winther, direktør Senter for hav og Arktis