Bodø bare for bodøværinger?

Forleden samlet Solveig Horne, statsråden med det vanskelige navnet Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, ordførere fra Nord- og Midt-Norge til et møte i Bodø. Målet hennes var å bosette flere flyktninger i nord.

- Jeg har ansvar for at personer som får asyl i Norge og skal bli boende i landet vårt, får en kommune å bo i og et tilbud om norskopplæring og kvalifisering som gjør at de blir gode borgere, skrev Fremskrittspartistatsråden i sin invitasjon.

Jeg kunne før valget ha forsverget at en FrP-statsråd skulle utfordre det jeg har for vane å beskrive som det solidariske og rause nord, i spørsmål som handler om flyktninge- og asylpolitikken. Nå handler riktignok Hornes invitasjon om flyktninger som allerede har fått opphold i Norge, ikke om asylpolitikken generelt. Like fullt gleder jeg meg over en forsamling ledet av en FrP-statsråd som oppfordrer til internasjonal solidaritet, slik jeg gleder meg over et hvert tilløp til politisk raushet og inkludering av mennesker som har det vanskelig.

Rundt bordet satt ordførere som, slik jeg kjenner dem, er opptatt av at Nordområdene skal spille en internasjonal rolle, også når blikket løftes ut over ressursuttak og internasjonal handel og over på menneskelige verdier. Derfor tror jeg Solveig Hornes initiativ lykkes, selv om noen av våre byer og tettsteder trenger hjelp fra en FrP-statsråd for å forstå at menneskelig nød må og skal møtes med inkluderende åpenhet og varme hjerter.

I Tromsø har ordfører Jens Johan Hjort gjort internasjonal solidaritet til et kjennemerke. På Sortland går ordfører Grete Ellingsen i direkte og inkluderende dialog med somaliske flyktninger, mens Rolf Steffensen og Hamarøy kommune har inngått forpliktende avtale om å ta imot enslige, mindreårige flyktninger. Eksemplene er ikke tilfeldig, men kunne vært flere.

På den andre siden finnes det byer i nord som gjør det de kan for å framstå som brutale festninger mot den nød som utspiller seg i andre deler av verden, en nød som tvinger mennesker på flukt gjennom drepende ørkenvarme og over livsfarlige havområder i farkoster som har større sjanse for å drukne sine passasjerer, enn å bringe dem i havn til en grensestasjon i Schengen-området. Til grunn for denne desperate, hasardiøse flukten ligger en enda større frykt for å bli massakrert i sitt eget hjemland. Ved Schengens yttergrenser kommer livredde mennesker i tusentall.

Noen ytterst få av disse, et mikroskopisk antall, ender opp i oljenasjonen Norge, før en siste sortering som bringer et enda mindre antall videre til ei venteliste som skal gi dem trygghet i det solidariske nord.

Det var disse få utvalgte menneskene Solveig Horne ba om hjelp til under sitt besøk i Bodø.

Samme dag mobiliserte noen nybyggere i et husbankfinansiert boligfelt i Bodø mot en planlagt flyktningebolig i det de så beskrivende talende kaller sitt eget nærområde. Balanserende på kjøkkenkrakker, strategisk plassert foran det som kan bli en bolig for et titalls flyktninger, utbasunerte aksjonsledelsen sin protest mot dette påståtte overgrepet. Et åttitallsmennesker hutret seg ifølge en reportasje i Avisa Nordland begeistret gjennom forestillingen, og mer enn 200 mennesker skulle ifølge den samme aksjonsledelsen ha skrevet under på et opprop mot flyktningehjelp.

I den store sammenheng er prostene fra noen av beboerne i dette bynære området som så optimistisk kaller seg Grønnåsen, uten betydning. Den store utfordringen er at det føyer seg inn i, og er en direkte følge av en tilnærmet offisiell Bodø-politikk, hvor nettopp kampen mot flyktninger står helt sentralt. Spørsmålet om å ta imot flyktninger er en gjenganger i Bodø bystyre, en by hvor det helt inn i KrF jamres over dette utålelige maset fra sentrale myndigheter om å bosette mennesker som allerede har fått oppholdstillatelse. Helt på tampen, etter ha protestert for all verden, ble Bodø kommune likevel tvunget til å ta imot 20 flyktninger. Det skjedde etter at både kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner og tidligere omtalte Solveig Horne hadde tatt direkte kontakt med ordfører Ole Hjartøy med bønn om å mobilisere andre egenskaper enn den lokale egoismen.

Den lokale avdeling av Fremskrittspartiet nekter riktignok å bøye seg for sin egen regjering, og får applaus fra beboere på Grønnåsen. Her, langs riksvei 80 ut av Bodø, ligger husklyngene trygt beskyttet bak gedigne støyskjermer. Mye tyder på at skjermene ikke bare beskytter mot støy og innsyn, men også mot utsyn.

Dagen etter reportasjen i Avisa Nordland faller øynene mine på en lederartikkel i samme avis. Tittelen er «Trist for Bodø», og jeg kunne ikke si meg mer enig. Helt til jeg oppdager at aviskommentaren ikke handler om flyktninger, men om et bystyre som ikke klarer å bygge parkeringsplasser i Bodø.

Ikke det heller, tenker jeg.

Nord-Norge kjemper en hard kamp for å tiltrekke seg kompetanse og kompetansearbeidsplasser, og Bodø kjemper hardt for å finne sin posisjon i denne utviklingen. Raushet overfor mennesker som kommer utenfra er avgjørende for at det skal lykkes, og det er først og fremst et politisk ansvar å forhindre at Bodø framstår som en by som bygger festninger rundt seg.

Å begrense sin internasjonale forståelse til bøssebærersolidaritet, den solidariteten som gjør at vi aldri kommer nærmere nøden enn ei innsamlingsbøsse fra TV-aksjonen, er mer enn trist.

Å rope ut sin frykt og egoisme, enten det skjer fra en kjøkkenkrakk i Grønnåsen eller i bystyresalen, er i tillegg en dårlig strategi for enhver by med ambisjoner.

Derfor må byens politiske ledelse markere hjertevarme og internasjonalt ansvar, om ikke annet så av hensyn til resten av landsdelen.