"A big swinging dick" - om Norge og Nordområdene

Arctic Circle, Reykjavik: Omtrent i samme øyeblikk som cruiseskipet Marco Polo gikk på grunn utenfor Gravdal - eller rente seg opp, som de sier i Lofoten - kuppet vicepresident Ohyig Kwon hos en av Sør-Koreans største skipsbyggere, scenen i konferansesalen i Harpa i Reykjavik. Herfra kjørte han et gedigent salgsshow for rederiets isbrytere, bygget for containertrafikk over Polhavet.

Det gigantiske lerretet bak panedeltakerne ble bombardert med lysbilder av båter konstruert for å ta seg gjennom den arktiske isen, fra Asia til Europa, uansett istykkelse og uansett vær.

- Været og andre forhold er ikke så spesielle i Arktis, sa Ohyig Kwon. - Området ligger bare litt lengre borte enn vi er vant til, la han til.

Møtelederen, Scott Borgerson, hadde akkurat spurt sine paneldeltakere, alle menn med tunge posisjoner innenfor næringsliv som beiter i Arktis, om markedet i nord var "bull" eller "bear". Men før noen hadde rukket å svare, dundret visepresidenten hos Sør-Koreanske Daewoo Shipbuilding & Marine Engeenering & Co gjennom polisen, og illustrerte for all verden at Arktis er "bull" og Sør-Korea en "big swinging dick" i dette markedet, for å holde oss til børsterminologien.

Og dermed er det på tide å summere opp den andre utgaven av konferansen Arctic Circle i Reykjavik.

Men først litt om rammene rundt: 

Den islandske presidenten Olafur Ragnar Grimsson har, sammen med blant annet ildsjelen, investoren og aviseieren Alice Rogoff fra Alaska, klart å mobilisere hele nasjoner til diskusjon om Nordområdene i et land som knapt berører Polarsirkelen. I tre dager fylles den vakre og gedigne konferansebygningen Harpa i Reykjavik med mennesker som er opptatt av det som skjer i nord. Politikere, investorer, urbefolkning, akademikere, spekulanter og sjarlataner diskuterer fra morgen til kveld de aller fleste spørsmål som kan knyttes til det som skjer i nord. I plenumssalen samles opp til 1100 mennesker. Et titall såkalte breakout-sessions går til en hver tid parallelt. Til sammen fyller programmet en hel katalog, og de som er opptatt av nordområdene og ikke finner godteri i denne posen, bør definitivt skaffe seg en annen hobby.

Og derfor også dette: 

Å oppsummere Artcic Circle i en kommentar er som å kommentere et tyvetalls fotballkamper samtidig. Det overlater jeg til radiosporten. Selv regner jeg med å komme tilbake til flere av "kampene" etter hvert.

Konferansen starter med massive, nasjonale manifestasjoner i plenum. Med imponerende delegasjoner i ryggen inntok først et mannstungt panel fra Finland scenen, etterfulgt av et nesten like karslig engelsk innslag. Hele ti stykker fra den tidligere kolonimakten fikk i et par timer presentere sine visjoner, og ikke minst hvorfor de er en del av det arktiske imperium.

I neste sesjon rykket Grønland, Island og Færøyene inn til en felles opptreden.

Før Japan og Frankrike slapp til med sin strategi, hadde arrangørene også funnet plenumsplass til det de kalte "Arctic Landmarks", og tilhørerne fikk dermed sitt første, av svært få, skulle det vise seg, møter med Norge.

Norge i denne omgang var likevel ikke det offisielle Norge, men ordfører Christin Kristoffersen fra Longyearbyen. I sin introduksjon beskrev møtelederen for sikkerhets skyld Svalbard som et eget land, og la dermed ekstra og utilsiktet tyngde til et utmerket foredrag om Longyearbyens posisjon og muligheter i et arktisk marked.

Rundt seg på scenen hadde Christin Kristoffersen lederen for Sakha-republikken, og etter hvert også den legendariske politikeren, vitenskapsmannen og ekspedisjonslederen Arthur Chilingarov.

En forunderlig nordområdemikstur, og stadig like fri for den norske modellen inn i nordområdene.

Den tyske forbundskansleren Angela Merkell hilste, det samme gjorde en minister fra Singapore og generalsekretæren i OECD. En canadisk minister, etterfulgt av en amerikansk senator og ikke minst USAs nye spesialutsending til Arktis, admiral Robert J. Papp.

Underveis i de parallelle sesjonene var det sterke, faglige norske innslag. Direktør ved polarinsttuttet, Jan Gunnar Winther var nær sagt overalt, også i plenumsdebatter. Investoren Felix Tchudi var sterkt til stede, det var også blant annet Berit Kristoffersen fra Universitet i Tromsø. Flere navn kunne vært nevnt, men jeg velger å vende tilbake til det offisielle Norge.

Søndag morgen, dag tre på konferansen, og vinden fra sørvest utenfor Harpa gjør hva den kan for å blåse mulige tilhørere på vei til foredrag med statssekretær Bård Glad Pedersen, alle andre steder enn inn til det første og eneste offisielle norske innslaget.

Utenriksdepartementets statsskretær gjorde likevel en solid, om enn noe utakknemlig jobb fra scenen foran en glissen sal. Ved sin side, og som en åpenbar motpart i denne konteksten, hadde han Alexander Sergunin, universitetsprofessor fra St. Petersburg. Temaet var arktisk sikkerhet, og  innledningen, og den korte etterfølgende diskusjonen, handlet om sanksjonene mot Russland etter Ukraina-krisen.

Pedersen og Sergunin ble selvfølgelig aldri enig, og gjorde heller ikke noe forsøk på det. Hver for seg snakket de til den kvartfulle salen og ikke med hverandre.

Spørsmålet jeg sitter igjen med etter tre dagers intense møter i Reykjavik er likevel hvor bevisst det er at Norge reduserer sin strategiske rolle på en slik konferanse til en debatt om forholdet til Russland.

På fjorårets konferanse valgte Norge en uoffisiell boikottlinje av hele konferansen, et slags forsvarsverk for konferansen Arctic Frontier i Tromsø. Siden den gang har det vært regjeringsskifte, og hvis det fortsatt var snakk om boikott hadde ikke Norge sendt en statssekretær.

Det må være andre grunner til en lav, norsk profil i Reykjavik.

Men uansett hva disse grunnene er, bør de revurderes.

Norge var først ute med en nordområdestrategi, og eide lenge utviklingen i nord. Senere har mange land kommet etter.

Akkurat nå er enhver nordområdestrategi på leting etter veien videre. Gruveindustrien stenges ned, oljeprisen faller og forholdet til Russland er helt annerledes enn da strategien ble født.

Dette og andre forhold krever helt ny tenking for land som vil ha en ledende posisjon.

I Reykjavik er informasjonen og analysene både massiv og av stor strategisk betydning. Enkelte deler av det som legges fram er dessverre også sterkt misvisende, men vil likevel feste seg både på politisk og akademisk nivå så lenge det ikke korrigeres.

Det er ikke sikkert Norge skal be om å få sette ti sentrale nordområdestrateger på scenen under neste års Arctic Cirkel-konferanse.

Men den norske regjeringen må ha en begrunnelse for ikke å gjøre det, og ikke minst vite hva den skal si dersom den likevel velger å møte opp.