Bestialiteten ble først tiet i hjel - nå må den ikke drukne i byråkratiets buk

Avsløringene av overgrep i Tysfjord kommune i Nordland var rystende.

Sluttrapporten fra prosjektet som skulle løfte lokalsamfunnet inn i framtida, gir også grunn en fortvilelsens ettertanke.

Det er NRK Nordland som fortjenestefullt gir sine lesere og seere innsikt i et prosjekt som ble startet i juli 2017, og avsluttet ved årsskiftet. Uten deres innsats ville konflikten i kjølvannet av prosjektet kanskje blitt stuet vekk i ei departemental skuff.

Men først, hva handlet den såkalte Tysfjord-saken om?

151 alvorlige overgrep

De nakne tallene, ifølge politiet, handler om 151 alvorlige saker med såkalte seksuelle overgrep i perioden 1952 – 2017, i en kommune med snaut 2000 innbyggere. Den handler om mennesker som systematisk ble utsatt for overgrep, og om overgripere som kunne fortsette sitt misbruk uten fare for å bli avslørt, fordi samfunnet snudde ryggen til sine ofre.

Først da ofrene sto fram, da noen begynte å stille spørsmål, da pressen og politiet kom på banen, ble det umulig å skjule bestialiteten i et lite lokalsamfunn.

Men den såkalte Tysfjord-saken handlet om mer enn seg selv fordi den har klare paralleller til andre, små samfunn i Arktis. Lesere av High North News har gjennom årene kunnet lese like rystende historier fra særlig det nordlige Canada og Grønland.

Derfor ble det to rapporter

Derfor ble også arbeidet med å redde liv i Tysfjord fulgt av mange, også utenfor lokalsamfunnet. Der andre samfunn i nord står tafatte og betrakter de hjerteskjærende konsekvensene av en overgrepskultur, gikk politiet inn i en svært komplisert etterforskning, samtidig som storsamfunnet viste ansvar ved å sette inn ressurser.

Et av mottrekkene var etableringen av Prosjekt Jasska/Trygg. Oppdraget ble utdelt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, etter initiativ fra kommunestyret i Tysfjord, en kommune som underveis i prosessen er nedlagt og delt mellom kommunene Narvik og Hamarøy.

Det er sluttrapporten fra dette arbeidet som nå foreligger.

Det vil si, det foreligger to sluttrapporter.

En fra prosjektets styringsgruppe. En fra lederen av Prosjekt Jasska/Trygg, Tor Erik Rønne.

Den første er den offisielle.

Prosjektlederens rapport er redusert til et vedlegg.

Til NRK Nordland sier lederen av styringsgruppa, fylkesmann Tom Cato Karlsen at «det var språkbruken som gjorde det vanskelig å stille seg bak alle opplevelsene Rønne hadde gjort seg.

I stedet brukte styringsgruppa fem måneder på å skrive en helt annen sluttrapport, og når den endelige ble sendt til departementet, skjedde det under det svenskene kaller «størst mojliga tystnad».

Fullstendig taushet

Saken, som dominerte avisenes førsteside da den ble avslørt, ble ikke en gang ei pressmelding til del, da den gikk inn i sin avsluttende fase. Det skyldes ifølge fylkesmannen koronaen, som om også pressemeldinger ble satt i karantene.

Derfor er prosjektledelsens ramsalte kritikk av ikke minst Narvik kommune, som i dag «eier» halve Tysfjordsaken, blitt redusert til et vedlegg.

Et vedlegg Narvik kommune ikke kjenner seg igjen i.

For assisterende rådmann Lars Norman Andersen i Narvik kommune "kjenner seg ikke igjen i deler av kritikken fra prosjektledelsen".

"Jeg skal på ingen måte fornekte hans opplevelser, men jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden om at vi er motvillige til å ta Tysfjord-saken inn over oss", sier han til NRK.

Der styringsgruppa bruker seks sider på sin oppsummering og anbefalinger, hvorav en stor del er oppramsing av møter i tillegg til regnskap, bruker prosjektlederen 168 sider på å gjennomgå prosjektet. En stor del av dette handler i sum om det vakuum som nå oppstår fordi nettopp Narvik kommune ikke vil ta inn over seg det ansvar de har for gamle og mulige nye ofre i denne bestialitetens historie.

Ingen kjenner seg igjen

Jeg har som journalist arbeidet mye med overgrep mot barn. Med saker som så fullstendig meningsløst kalles for seksuelle overgrep, som om overgrepene hadde noe med seksualitet å gjøre.

Og jeg har til gode å oppleve at ansvarlige myndigheter kjenner seg igjen når ofrenes avmakt vises fram i full offentlighet. Slik overgriperne som regel fornekter sin egen brutalitet, ser de ansvarlige som hovedregel ned i sine arkiver på jakt etter halmstrå som kan berge dem.

I Tysfjord ble overgrepene tatt et steg videre da de ble løftet opp på nasjonalt nivå. Tatt videre i den forstand at arbeidet skulle peke framover som en løsning som også kunne hjelpe andre samfunn i Arktis, i møte med de samme problemene.

I april i fjor møtte jeg Mary Simon, som samme år ble kåret til High North Hero. I dette møtet snakket inuitten Mary Simon mye om disse problemene hos hennes folk i Nord-Canada. Ikke minst snakket vi om mangelen på hjelpeapparat og oppfølging av utsatte barn.

For i likhet med Narvik, har heller ikke canadiske politikere kjent seg igjen i den virkelighetsbeskrivelse som blir dem til del når de stilles til ansvar.

Så er det i rettferdighetens navn slik at to kommuner har delt Tysfjord mellom seg. Den andre kommunen heter Hamarøy, og er rikt på mye, men ikke på penger. Om Hamarøy heter det i prosjektlederens sluttrapport at «Viljen til å gjøre endringer og jobbe med utvikling er til dels der, men man vet ikke helt hvordan man skal rigge seg på alle områder og man sliter mye med å finne styrke og økonomisk ressurs til å gjennomføre».

«Ikke tatt på alvor»

Om Narvik tegnes det et ganske annerledes bilde: «Prosjektleder Jasska/Trygg har samtidig også opplevd en urovekkende tilstand med unnvikelser der en del representanter fra politisk og administrativ toppledelse ikke vil forholde seg til Jasska/Trygg og det arbeidet som pågår. En rekke henvendelser er møtt med ignorering, og ansvaret for å aktivt medvirke til å sikre videreføring av tiltak og prosesser påbegynt innsats oppleves ikke å være tatt på alvor.»

I den offisielle sluttrapporten, skrevet av Styringsgruppa, står det lite om utfordringene framover. Hamarøy kommune får honnør, tror jeg, når det skrives «at arbeidet er påbegynt».

Om Narvik står det ingen ting, annet enn at de har søkt penger.

For det er en øvelse enhver offentlig byråkrat kjenner seg igjen i.

Å kjenne seg igjen i den virkeligheten som springer ut av den såkalte Tysfjordsaken, klarer de færreste av oss.