Beredskap til besvær

Da uværet Kyrre blei varsla sist uke, la jeg ut følgende melding på Facebook:

 Lause gjenstanda e vel kommen sæ i hus den siste vekka? Men det høres ut som det lurt å ta nån ekstra forholdsregla. Ta inn ved, finn fram lommeløkta, lukk ventila og dørna tell ubrukte rom, lad opp mobilen - send en liten tanke tell en gammel, enslig nabo? 

Sekkerheitspolitikk e lurt å bedriv, også i heimen ;)

Jeg var litt inspirert av en fin folder som Vesterålskraft sendte ut etter jul. Der stod det lure tips og kloke ting å gjøre for å minske konsekvensene etter et strømbrudd. Dere finner den her.  

På min vegg på Facebook delte reaksjonene seg i to – de som syntes det var kjekt å få en liten påminnelse om hva en sjøl kan gjøre, og de som var lei av ulv-ulv «førr vi har nu hatt verre ver enn det herre uti været».

Mor mi sin kommentar var:

Men "store snømengder og skredfare" av eitt døgn med snø oppå ingenting? Yr er snart verre til å spå verdas undergang enn Dagbladet med flåtten.

Hun fikk rett. Han Kyrre laga ingen snøras i Bø. Det var ingen snø som kunne rase. Men det blei noen lokale strømbrudd, tause telefonlinjer og avslitte tak. Potensiell fare for liv og helse var det, men det gikk heldigvis bra denne gangen. Da blir spørsmålet: Hvor går egentlig grensa mellom tabloid skremselspropaganda og vennlige oppfordringer om å være forsiktig? Hvor mange ubehagelige opplevelser trenger vi, før vi innser hvor mye vi har økt sårbarheta i vårt teknologiske samfunn?

Erfaring og fornuft sier det samme: Det er billigere å forebygge enn å reparere.

Likevel investerer vi som samfunn lite i forebygging. De store pengene i helsevesenet går til reparasjoner, ikke til forebyggende folkehelsearbeid. De store pengene i skolen går til spesialundervisning, ikke tidlig innsats. De store pengene i offentlig byggforvaltning går til nybygg, ikke til normalt vedlikehold. De store pengene i internasjonal politikk går til krigføring (ja faktisk), ikke til utjamning av sosiale forskjeller og demokratibygging. De store pengene i arbeidslivspolitikken går til sykelønn, ikke til forebygging av sykefravær.

Vi tar oss ikke råd til forebygging.

Men det som er lettere parodisk, er at når krisen er der, så tenker ingen på kostnader lenger. Vi som prioriterer ressursbruken, tar en kjapp kikk på kostnaden, og første tanken er: «Øh, dette har vi jo ikke budsjett til.» Andre tanken er: «Men vi er jo nødt til å gjøre dette nå.» Dette kombinert med befolkninga si forventning om at fellesskapet kan løse absolutt alle kniper/kriser/katastrofer (inkludert de sjølforskyldte), gjør at ingen ansvarlige ser i peng’boka når krisa er der.

Så langt kom jeg i denne kronikken, da jeg tirsdag ettermiddag dro heim fra jobb for å spise middag. Teksten skulle jeg finslipe på kvelden. Så gikk alarmen:

«Det er brann i taket på Elkjøp.»

Brannmannen var ute av huset før jeg rakk å blunke, og der satt jeg og tenkte «Heh, pussig at alarmen skulle gå akkurat den dagen jeg skulle skrive kronikk om beredskap! Og akkurat den dagen vi hadde revidert vår kommunale psykososiale beredskapsplan!» Og min neste tanke var: «Herregud, vi har jo fire flyktningfamilier som er bosatt i Elkjøp-bygget!» Jeg gikk to runder rundt meg sjøl på stuegolvet mens jeg diskuterte med meg sjøl hva som var mitt ansvar i denne situasjonen. Før jeg visste ordet av det, var jeg ute av døra jeg også.

Folket blei berga. Bygningen er det verre med. Elkjøp, Havmannen treningssenter og fire familier er husløse. Men så lenge det går bra med menneskene… Det er ikke slik at en brann per definisjon er en samfunnsmessig krise i streng beredskapsmessig tankegang. Det er en hendelse som vi vurderer det er så høy risiko for at skal inntreffe, at vi har en fast oppsatt beredskapsorganisasjon for å handtere den. Men branner kan utvikle seg til kriser. Det har vi nylig sett, blant annet i Lærdal. Det er med dette som utgangspunkt vi lager planer, setter opp organisasjoner og øver. Med tanke på den dagen da det skjer ei krise.

I Bø har vi et deltidsansatt brann- og redningsvesen. Det tok fem minutter fra alarmen gikk til vakthavende befal var på stedet, etter ti minutter var brannbilen med mannskap på plass. Vår lokale beredskap er nettopp det – lokal. De er på plass når hendelser skjer. Vi har ei fantastisk kommunal helseavdeling, med alt vi trenger av fagkompetanse. Våre lokale ambulansefolk er kloke og erfarne. Våre kommunalt ansatte stiller opp når det trengs. Vi har frivillige som rekker ut ei hjelpende hand før du visste at du trengte den.

Men vi har ikke særlig lett tilgang på politi. Akkurat det er litt upraktisk med den beredskapsorganiseringa vi har i 2014. Ja, litt frustrerende må jeg si. (Dere kan ringe ordføreren for ytterligere kommentarer.)

Sjøl om mor mi sin flått-kommentar var artig og poengtert, erkjenner jeg at jeg er min fars datter. Mottoet er: Forsiktighet er en dyd, og det er best å ikke være for optimistisk, for da blir en i alle fall ikke skuffet. Til alle dere som mener det er for mye fokus på risiko og fare og krise og trusler, må jeg derfor beklage. Jeg kommer til å fortsette plage dere. Det er slike situasjoner vi må planlegge for. Det er slike operasjoner vi må øve på.

For tro du meg, den dagen du og dine nærmeste står i en situasjon der dere trenger hjelp, så kommer du til å forvente at fellesskapet stiller opp. Da kommer du til å være glad for alle som reviderer beredskapsplaner og sover med lommelykta på nattbordet.