Akvakultur, tang og tare – kan sikre verdens matbehov

 

Ifølge professor Margareth Øverland i Food of Norway/NMBU er akvakultur uten tvil den mest effektive formen for animalsk matproduksjon, og kan spille en nøkkelrolle i å mate verden på en bærekraftig måte.

Økt matproduksjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor i dag. Hvordan skal vi sikre tilgang til nok, trygg og næringsrik mat til en raskt voksende befolkning uten skadevirkninger på mennesker og miljø?

-Svaret ligger i det store havet, og det handler om biomasse og verdiskapning. Akvakultur er en effektiv måte å skaffe mat på, og i havet kan vi både dyrke og høste, sier Øverland.

Innen 2050 må den globale matproduksjonen øke med 60 prosent. Og under konferansen «Havbruk 2016», som starter i dag, skal Øverland snakke om nettopp dette. Hun skal belyse hvordan akvakultur kan bidra til å sikre verdens globale proteinforsyning med presentasjonen «Et hav av muligheter»

 

Aquakultur – mer effektivt enn svin og fjørfe

Øverland forteller at akvakultur er den mest effektive formen for animalsk matproduksjon, enda mer effektiv enn fjørfe og svin og ikke minst storfekjøttproduksjon. I tillegg gir fiskeproduksjon langt lavere utslipp av klimagasser og er dermed snillere mot planeten enn ved å produsere mer fjærkre, svin eller biff.

-Flaskehalsen er å skaffe nok, men Norge har sju ganger så stort sjøareal som landareal, og vi har dermed tilgang på store naturressurser i form av de marine makroalgene tang og tare, sier Øverland.

Aktuelle arter for dyrking i Norge er brunalger som sukkertare, bruntare og kanskje fingertare. Rødalgen søl og grønnalgen havsalt kan være aktuell for dyrking, men først og fremst med tanke på direkte humant konsum.

-I Norge har vi god erfaring og forutsetninger for dyrking, og det er veldig spennende, sier Øverland.

 

Utnytte ressursene til det fulle

I utgangspunktet er næringsverdien av tang og tare relativt lav, blant annet på grunn av høyt askeinnhold og lavt innhold av fordøyelig protein, mens innholdet av karbohydrater er høyt.

-Derfor må karbohydratene brytes ned til sukker og utnyttes til produksjon av gjær gjennom en bioraffeneriprosess. Men skal vi skaffe nok tang og tare, så må vi dyrke, og dette er en ny næring som er i ferd med å etablere seg i Norge, sier Øverland.

Hun mener det er svært viktig at man i Norge blir selvforsynt, og at man gjør seg mindre avhengig i å importere råstoff til fiskefôr.

-Import er sårbart, både i forhold til klimaendringer, men også med tanke på politisk uro. Det er mer forutsigbart å dyrke sin egen mat, sier Øverland.

I tillegg er det viktig å utnytte ressursene slik at det blir økonomisk bærekraftig.

-Vi må utnytte biomassen til det siste og det ligger masse muligheter i dette med dyrking. Det er veldig spennende også til humant bruk.  Man kan lage bindemiddel til mat, tilsetningsstoffer og til sist utnytte karboner til energi. Dette er verdens største underutnyttede ressurs, og den vokser fort i vårt kalde hav, sier Øverland. 


Globalt proteinbehov

Det er stor global etterspørsel etter animalsk protein i verden, og den er ifølge Øverland økende og kommer som en konsekvens av den stadig voksende verdensbefolkningen, økt levestandard, mer press på landbruksareal og klimaendringer.

Oppdrettsnæringen bidrar sterkt til å forsyne mennesker med proteiner. Og globalt har akvakulturnæringen vokst med 8,8 prosent årlig siden 1980. Derfor er det ifølge Øverland viktig å utvikle nye fôringredienser til denne næringen.

-Dyrking vil sikre videre vekst i akvakulturnæringen, og ingrediensene blir lokalt produsert. Det sikrer tilgangen på fôringredienser til næringa, sier professoren.

I dag dekkes laksens næringsbehov fra stadig mer planteråvare som raps og noe soya, mens andelen fiskemel og fiskeolje er redusert, fordi det er en begrenset ressurs.

-Fremtidens fiskefôr bør derfor baseres på bærekraftige fôrkilder som ikke direkte konkurrerer med menneskemat, sier Øverland.

 

 

 

 

 

 

Fakta om bioøkonomi

Bioøkonomi er produksjon av biologiske ressurser og deres konvertering til for eksempel mat, fôr, kjemikalier, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

Bioøkonomien har ingen overordnet internasjonal definisjon, men brukes på litt forskjellige måter i ulike miljøer. Utgangspunktet for begrepet er "bioøkonomi" som motsats til "petroleumsøkonomi". 

I en bioøkonomi vil primærnæringens betydning øke betydelig ved at råvaren blir utgangspunkt for langt flere produkter enn i dag.

Sentralt i bioøkonomien er integrasjon av tradisjonelle produkter fra jordbruk, skogbruk og havbruk med parallell raffinering til et bredt spekter av ingredienser, helseprodukter, tekstiler, kjemikalier, komposittmaterialer og energi.

Fornybare råvarer, totalutnyttelse og livsløpsanalyse er tre hovedelementer i et mer bærekraftig samfunn.

Norge har gode forutsetninger for å bli en ledende nasjon innen avansert raffinering av fornybare råvarer med eksisterende kunnskapsbase i bioteknologi og internasjonalt ledende industribedrifter innen sentrale områder som trevirke, marine oljer og marint restråstoff.

Kilde: Wikipedia