Kommentar: Hvorfor skal vi bygge stortingsgarasjer på Svalbard?

Det er lett å forstå reaksjonene når en stortingsgarasje blir to milliarder kroner dyrere enn planlagt. Særlig når garasjen bokstavelig talt ligger rett under føttene på opprørte politikere og journalister. Hadde de samme aktørene satt sine bein i Svea på Svalbard, hadde kanskje også den planlagte pengebruken i dette gruvesamfunnet vakt en smule oppsikt.

Så langt har anslagene for hvor mye det koster å stenge Sveagruvene steget fra 700 millioner kroner til 2,5 milliarder kroner. Det siste tallet ble presentert i revidert nasjonalbudsjett for kort tid siden. Der tas det samtidig alle mulige forbehold om at beløpet kan stige når tallknuserne beveger seg fra rene gjetninger, til mer kvalifiserte budsjett.

Ikke så svimlende

Beløpet er i en størrelsesorden journalister normalt ville kalt svimlende, men fordi det handler om Svalbard og gruveindustri, blir kostnadene møtt med det den legendariske svenske sirkusdirektøren François Bronett kalte for den "den största möjliga tyssstnad".

For innerst i Van-Mijenfjorden på Spitsbergen er det ikke bare sporene etter isbjørnlabber og lekne polarrevpoter som krysser hverandre. Her møtes også politikkens iboende motstand mot å diskutere kompliserte spørsmål.

På den ene siden norsk Svalbardpolitikk.

På den andre siden norsk gruvepolitikk.

To temaer som har det til felles at de sjelden beveger seg fra feststemte overskrifter til en realpolitisk diskusjon.

Norsk Svalbardpolitikk ligger fast og suvereniteten er ikke truet. Stort lenger er ikke norske myndigheter villig til å gå i debatten. Det er et strategisk valg, som bare kan forstås ut fra ønsket om ikke å invitere andre traktatland inn i en diskusjon som på noen måte utfordrer den norske suvereniteten.

Om gruveindustrien hersker det bred politisk enighet om at Norge skal ha en aktiv mineralforvaltning av verdifulle ressurser som befinner i fjell. Men når det kommer til spørsmålet om hvordan vi skal gjøre det politisk mulig å hente ut disse ressursene, så skygger de fleste banen.

Men brunkull er ok

At det på Svalbard handler om kull, gjør ikke diskusjonen enklere.

Jeg har nettopp vært i Polen. Langs kanalbreddene ligger det store lager med brunkull. Polen, i likhet med Tyskland, vil i overskuelig framtid hente store deler av sin energi fra nettopp brunkull, den skitneste formen for kull. I Tyskland river man sågar hele byer for å hente ut nye kullreserver. Det norske oljefondet, som i prinsippet har trukket seg ut av kullinvesteringer, eier fortsatt aksjer for 1,4 milliarder kroner i den tyske energigiganten RWE.

Regjeringen har, med solid støtte i Stortinget, bestemt seg for å stenge gruvene Svea, selv om kullforekomstene her er langt mindre forurensende enn brunkull. Begrunnelsen fra regjeringen er rent økonomiske. Det var rett og slett ikke lønnsomt å produsere kull på Svalbard.

Så er spørsmålet om det regnestykket fortsatt er gyldig?

Kullprisene har steget kraftig den siste tiden, også på lange kontrakter. Store Norske har lagt fram et forslag som kombinerer uttak av mere kull uten store investeringer, med en styrt avvikling av gruvedriften i Svea. Kostnadene ved å stenge Svea har steget fra 700 millioner til 2,5 milliarder kroner, og stiger fortsatt.

Absolutt stillhet

Alt dette skjer samtidig som norske myndigheter bekymrer seg for et synkende norsk folketall på Svalbard, noe som ikke minst skyldes nedbygging av gruveindustrien.

Det er i dette landskapet stortingspolitikere og andre beveger seg med "den största möjliga tysstnad", og derfor blir det også vanskelig å finne noen sammenheng mellom pengebruk og sunn fornuft.

Det vi er vitne til er i stedet en forakt for en kunnskapsbaserte diskusjonen om norsk industripolitikk og Svalbards framtid.

Slik bør det ikke være.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har signalisert at han ønsker en åpen debatt om disse spørsmålene. Nå har han mulighet til å vise dette også i praksis.

For ingen ting ville være mer malplassert enn en ny stortingsgarasje i Svea.