Globale kriser - brekkstang for en bærekraftig vending?

Svartedøden kom til Norge med handelsskip fra utlandet, Spanskesyken var global og spredde seg i Norge med båttransport og jernbane. Nå har det skjedd igjen. Koronaen (COVID-19) kom til Norge med reisende nordmenn. I en global økonomi er vi avhengige av transport av varer og tjenester, og velstandssamfunnet har gitt oss mange muligheter til ferie- og fritidsreiser.

COVID-19 er en helsekrise, men også en økonomisk- og samfunnskrise av et omfang ingen kan overskue. Tusenvis av bedrifter og kulturaktører mistet i løpet av få dager alle sine bookinger, arrangementer er avlyst. Blant disse er mange lokale småbedrifter og selvstendig næringsdrivende med små marginer.

Det er personer som har satset mye for å realisere drømmen om å drive sin egen bedrift – ofte livsstils- og familiebedrifter. De siste uker har gitt stor fortvilelse og sterke følelser, og mange vil gå konkurs eller oppleve å få sterkt svekket økonomi.

Viktig reiselivsnæring

De siste tjue til tretti årene har omfanget av primær- og industrinæringer sunket drastisk i mange vestlige samfunn mens vi har fått en stor økning i tjeneste- og opplevelsesøkonomien. Opplevelser som gir meningsfulle minner er ikke nytt. Det nye er betydningen de har for verdiskaping og sysselsetting fordi opplevelsesproduksjon har blitt profesjonalisert.

Tjenester og opplevelser gir økonomisk verdiskaping for individer, virksomheter og lokalsamfunn (ifølge Dagens Næringsliv: 4.3 milliarder bare i skatt) og livskvalitet for mennesker både lokale og  besøkende. I tillegg kommer indirekte verdiskaping, som opprettholdelse av matbutikken eller den lokale kafeen og kulturtilbud for lokalbefolkningen. Ifølge FNs reiselivsorganisasjon bidrar reiselivet med rundt ti prosent av all sysselsetting i verden.

Andelen er lavere i Norge, men reiselivsnæringen er viktig arbeidsgiver for kvinner og menn, unge og minoriteter (NHO), ikke minst i distriktene. FN mente at reiselivsnæringen ville fortsette å vokse globalt, noe som gir muligheter (ved underturisme) og utfordringer for eksempeloverturisme og klimautfordringer.

Svikt i markedet

Næringer og land er vevd sammen. Det ser vi tydelig nå som koronaen slår ut det ene landet etter det andre. Reiselivs- og kulturnæringene ble først og hardest rammet, men også samarbeidende næringer ble raskt påvirket.

Ett eksempel er Lofotbedriften Seaweed, som sanker og bearbeider tang og tare for matproduksjon. De skulle i gang med sin internasjonalisering, men nå har også det nasjonale markedet sviktet. I High North News uttalte de: «Vi er veldig sårbare fordi vår bedrift har et produkt som selges til reiseliv, turistnæringen og restauranter, som er blant de næringene som er hardest rammet av denne krisen».

Et annet eksempel er hvordan destinasjonsselskaper nå flytter markedsføring fra internasjonale til lokale markeder. Næringens framtid er avhengig av at nordmenn vil feriere og delta i opplevelser lokalt og nasjonalt fremover. Problemet er plutselig ikke overturisme, men ‘lockdown’ av turisme og organiserte oppmøtebaserte opplevelser.

Krisepakkene bør ha langsiktig effekt

Men, alt er ikke negativt. Lokale bedrifter samarbeider om å lage nye pakker med lokale produkter og sosiale medier tas i bruk for bestilling og distribusjon. Det er engasjerte appeller om å kjøpe lokalt for å bevare lokale bedrifter. De fleste bedriftene ligger nå nede, uten aktivitet. De vil behøve enda mer lokal, regional og nasjonal hjelp for å komme i gang igjen.  

Også lokalsamfunnene vil bli svekket, det vil være færre tjenester og opplevelser å få kjøpt, færre arbeidsplasser og dårligere infrastruktur. På sikt kan det øke dominansen av store, ikke-lokale bedrifter. Det kan gi økt sårbarhet og mindre lokal styring med utviklingen (se også om kultur i High North News). Politikerne har riktignok satt inn tiltakspakker og ‘kontantstøtte’, disse bør også gi langsiktig effekt.

Svært mange permitterte sitter uvirksomme. De burde tillates og forventes å bruke ventetiden til noe nyttig, som del av samfunnsdugnaden. Her er tre forslag til hvordan, de to første til politikere og offentlig forvaltning.

Bruk av permitterte

For det første bør bedrifter med dyr som trenger stell og lokaler som trenger sikring, få bruke permitterte til dette. For det andre bør ventetiden for permitterte kunne brukes på aktiviteter som det er liten tid til i en travel produksjonshverdag, slik som vedlikehold, erfaringsdeling, innovasjonsarbeid og annen kompetanseutvikling (også formalkompetanse).

Slik kan bedrifter og landet bli bedre rustet til å ta fatt igjen. Vår tredje utfordring går til bedriftsledere- og eiere spesielt. Kriser er brudd fra normalen. Brudd kan åpne opp for noe nytt, gjøre oss oppmerksomme på det som ellers ligger skjult og tas for gitt (jf Heidegger). De kan starte refleksjon, dialog og nyskaping.

Bruk ventetiden til å skissere alternative utviklingsmønstre når det igjen blir mulig å starte opp produksjon. Se for deg tre alternativer: A) Gjenopprette det som var (kjent mønster) i den grad det er mulig, med fokus på økonomisk bærekraft. B) Bidra i det grønne skiftet ved å gjøre nye grep som ivaretar miljøhensyn (som søppelhåndtering, energireduksjon, fotavtrykk i naturen, valg av markedssegment), kombinert med fokus på økonomi. C) Gjøre mer grunnleggende endringer, der bedrifter som reiseliv, kultur og lokal mat, først og fremst bidrar til livskvalitet, både ved verdiskaping for bedrift og kunder, men minst like viktig er bidrag til sosial, kulturell og miljømessig bærekraft.

Sistnevnte er mer i tråd med økologisk økonomi og samfunnsutvikling. Det vil kreve et paradigmeskifte for mange bedriftsledere, og ikke minst en systemendring for bedriftseiere, virkemiddelapparatet og aktører rundt bedriften som ofte ensidig fokuserer på vekst (flere kunder, større bedrift) fremfor verdisamskaping og en bredere bærekraftforståelse.

Alle tre utviklingsmønstre vil kreve innovasjon, men graden og formen vil være forskjellige. Vi kjenner alle de 17 globale utfordringer formulert av FN som bærekraftmål, kanskje kan Covid-19-krisen være det som skal til for at vi også tar tak i endringer som fører oss som samfunn i en mer bærekraftig retning?