Sannhets- og forsoningskommisjonen: – Fornorskingen pågår fremdeles

– Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner, sier Sannhets- og forsoningskommisjonens leder Dagfinn Høybråten. 

I dag la Sannhets- og forsoningskommisjonen frem sin rapport om statens fornorsking av samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Rapporten er blant annet basert på intervjuer med 760 mennesker, som har fortalt om fornorsking og urett, ifølge kommisjonens leder Dagfinn Høybråten.

– Sannheten er at heller ikke Norge har en historie å være stolt over når det gjelder behandlingen av urfolk. Rapporten legger grunnlag for å bøte på behandlingen av minoritetene. Det kan bidra til at kunnskapen rundt fornorsking øker, sier Høybråten under overleveringen, og legger til at rapporten er det mest omfattende og dyptgående granskingen rundt fornorsking som har vært gjort.

– Utgangspunktet er alvorlig. Det handler om vedtak fattet av stortinget, etterfulgt av bevilgninger. En erklært og vedtatt politikk fra rundt år 1800 til 1960-tallet. Det var en assimilasjonspolitikk uttrykt som et politisk program med tiltak for å få språklige, etniske og religiøse minoriteter i Norge til å gi opp sine språk og kulturelle særtrekk, sa Høybråten.

Det skjedde gjennom oppmuntring, tvang, diskriminering, usynliggjøring og motarbeiding av minoriteters språk og kultur.

Dagfinn Høybråten holdt tale under Sannhets- og forsoningskommisjonens overlevering av sin rapport til Stortinget 1. juni. (Skjermdump)

– Slik skulle minoritene gjøres norske, og samtidig forkaste, skjule eller «glemme» sin egen kultur, sier Høybråten, som ikke legger skjul på at arbeidet har vært krevende og følelsladet.

Skoleverket og internatskoler ble et helt sentralt virkemiddel i fornorskingen. Men rapporten peker også på utbygging av infrastruktur, bygging av kulturelle institusjoner og etablering av gårdsdrift i grensetraktene som et ledd i sikringen av norsk etablering og sikring av norske interesser. Spesielt i nord.

Et bredt knippe anbefalinger

Kommisjonens omfattende rapport har pågått i fem år og er et grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett, og kommisjonen foreslår tiltak på sentrale områder i dette oppgjøret. Et mer forsonet samfunn bør være preget av språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd, og for å få til dette trengs en bred mobilisering i hele sivilsamfunnet.

Rapporten framhever at fornorskingspolitikk og urett har hatt og har fremdeles dyptgående negative konsekvenser for minoritetgruppenes kultur, språk, helse og tradisjonelle næringer. Sannhets- og forsoningskommisjonens gransking viser at fornorskingen har rammet mye bredere, og vært mer inngripende på flere samfunnsområder enn tidligere kjent, og at særlig barn og unge har blitt rammet av fornorskingstiltak gjennom hele fornorskingshistorien.

– Mange har sluttet å bruke sine opprinnelige språk, og gått over til å bruke norsk. Det omfattende språkskiftet har gjort at nordsamisk har blitt et truet språk. For skogfinner er språkskiftet et faktum, ettersom det ikke lenger finnes finskspråklige skogfinner som har lært finsk hjemme.

Og selv om politikken ble avviklet ble samfunnstrukturer og holdninger igjen.

– Politikken stoppet ikke opp selv om den ble avskaffet. Fornorskingspolitikken nådde sine mål og har nesten utryddet flere språk, sier Høybråten.

Kunnskapshull

Kommisjonen mener at positive tiltak for å styrke gruppenes språk og kultur er avgjørende for å bøte på konsekvensene av fornorskingspolitikken, og for å skape kulturelt likeverd i Norge. Kommisjonen ser også at kunnskap om skogfinner, samer og kvener/norskfinner er mangelfull.

– Det er behov for å øke kunnskapen i befolkningen om dette, sier Høybråten.

For faktum er at Norge har vært flerkulturelt fra før 1850, men dette har blitt underkommunisert og dermed usynliggjort. Dansk og norsk språk og kultur dominerte samfunnsliv og myndighetsutøvelse allerede før 1850.

I rapporten kan vi lære at områder der samer var enerådende ble redusert allerede før 1850 gjennom befolkningsvekst og innflyttinger, og det har i områder vært samisk bosetting som ble assimilert før 1850, for eksempel på kysten sør for Salten.

Tilflytting, jordbrukskolonisering og befolkningspress til ulike tider før 1850 skapte press på samiske interesser og rettigheter, for eksempel i Pasvik i Øst-Finnmark, Troms, Nordland og i de øvrige sørsamiske områdene. Utviklingen gikk i retning av at samiske rettigheter falt bort til tross for medhold i rettsaker.

Voldsbruk forekom, og samer måtte gi opp områder vest for Femund og Røros før 1850.

Anonyme

– Skremmende mye har gått tapt i assimileringen av minoriteter, sier Skogfinneforeningens leder Rune H. Bjerke fra Stortingets talerstol.

Han blir supplert av organisasjonen for skogfinske interesser i Norge ved leder Terje Bredvold, som informerer om tap av navn og identitet.

–  Skogfinner har vært i Norge fra 1600-tallet. Norske myndigheter fornorsket slektsnavnene til skogfinnene ved innvandringen, og dette er noe til grunnen at skogfinnene er så anonyme i dag. Den norske navneloven hindrer fortsatt i dag en del skogfinner i å ta tilbake slektsnavnet som forfedrene beviselig hadde, sier Bredvold.

Dagfinn Høybråten sier det norske samfunnet må erkjenne det er begått en urett overfor disse gruppene, og vise vilje til å ta et oppgjør. Kommisjonen foreslår å etablere et nasjonalt kompetansesenter.

– Generasjoner har lidd tap, men hele Norge har også tapt, sier Høybråten.

Sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR). (Foto: Åse M. P. Pulk/Sámediggi)

Fratatt rettigheter

Det var fra 1852 og fram mot 1900 ble fornorskingspolitikken som politisk program utviklet. Til grunn lå en kombinasjon av nasjonsbygging, sikkerhetspolitikk og rasetenkning. Fornorskingspolitikken hadde sitt utspring på Stortinget som gjennom flere vedtak la det juridiske og økonomiske grunnlaget for politikken.

I rapporten som ble overlevert Stortinget 1. juni kommer det fram at fornorskingspolitikken fikk et økonomisk fundament gjennom etablering av Finnefondet. Det ble etablert i 1851 som en egen post på statsbudsjettet og ble viktig for å finansiere ulike typer tiltak i skole og kirke, det vil si samfunnssektorer som fornorskingspolitikken særlig var rettet mot.

Fornorskingspolitikken var også virksom på andre samfunnsområder. På Røros ble samiske barn tatt fra foreldre fra 1860 til 1883 med et uttalt mål om fornorsking. Sjøsamenes og reindriftssamenes næringsrettigheter ble svekket. Reindriftslovgivningen gikk fra å være hevdvunnen bruksrett til å bli tålt bruk, og slik styrket jordbruket seg på bekostning av reindriften.

I starten var fornorskingspolitikken særlig rettet mot samene i «overgangsdistriktene», det vil si fra kysten av Vest-Finnmark og sørover mot Tysfjord i Nordland. Målet var opplæring i norsk språk. Fra 1870 ble fornorskingspolitikken også gjort gjeldende for kvenene. Gradvis ble fornorskingspolitikken innskjerpet.

Fra 1880 var målet med politikken å få til et språkskifte til norsk og full assimilasjon av samene og kvenene. Hvilke områder som ble definert som overgangsdistrikter endret seg frem mot 1900. I Finnmark ble stadig større deler av fylket definert som overgangsdistrikt, mens områder i Nordland og Troms ble tatt ut og definert som rent norske.

Samtidig skjedde det et språkskifte i disse områdene.

Må tåle å stå i det

Sametingsleder Silje Karine Muotka er takknemlig for at det nå finnes et skriftlig dokument som forteller den sanne historien.

– Vi vil ikke få en bedre mulighet til å få til et oppgjør med vår vonde felles historie. Tårene som faller og smerten vi føler når vi skal gjenoppleve fortiden er viktig for å ta skritt framover for en bedre fremtid bygget på andre og bedre valg. Og storsamfunnet må erkjenne dette og stå i det som kommer. Det kan være fristende og mye mer behagelig å vende blikket bort, men vi kan ikke tillate oss å flykte fra det som er ubehagelig, sier Muotka.

Hun mener forsoningens tid endelig har kommet.

– For å oppnå forsoning er det ikke nok å be om unnskyldning eller fordele skyld. Vi må ta innover oss kunnskapen som blir presentert her og bruke den til å forme en framtid som inkluderer og respekterer alle. Det betyr styrking samisk språk og kultur, opprettholde og utvikle samiske tradisjoner, levesett og næringer og inkludere og formidle vår historie i den i historien om Norge.

Det betyr også å gi plass og makt i minorietsstemmer i alle beslutningsprosesser som angår det samiske, kvenske og skogfinske folk og samfunn.

Vil overraske mange

– Dette er en historisk dag, og en alvorlig dag, som fører store forpliktelser med seg. Hvor gode vi er til å beskytte urfolk, og våre minoriteter, er ett av de viktigste tegnene på om vi lever opp til pliktene og verdeiene våre, sier stortingspresident Masud Gharahkhani.

Han tror at innholdet i rapporten kommer til å overraske mange.

– Noen kommer til å bli overrasket og rystet. Andre får bekreftet det de har visst, og vil foråpentligvis finne trøst i at deres historie nå blir kjent og anerkjent, sier Gharahkhani.

Rapporten legger grunnlag for å bøte på behandlingen.

Sannhet og forsoning, heter rapporten overlevert av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Kommisjonen foreslår flere tiltak som skal bidra til økt kunnskap og forsoning:

• Etablere et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk.
• Mer kunnskap om fornorskingspolitikken må inn i skolen og høyere utdanning.
• Nasjonal satsing på samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur.
• Språkopplæring på kvensk og samisk gjennomgående fra barnehage til voksenopplæring.
• Nordisk samarbeid om kultur, språkutdanning og produksjon av læremidler.
• Stortinget må følge opp forvaltningen.
• Kommisjonen vil ha en gjennomgang av hvorfor vedtatt minoritetspolitikk ikke følges opp og etterleves.