Hva er Nordpolen egentlig? Hvordan skal vi forstå viktigheten av de Nordpolen for menneskeheten i dag? En dens dype mystikk, som tiltrakk seg polfarere og deres mektige publikum, forsvunnet og blitt til en kjedsommelighet av isbrytere, ubåter og rutefly i tankeløs skytteltrafikk over polpunktet? 

Eller skylder vi Nordpolen respekt og anerkjennelse, kanskje til og med beskyttelse, for sin betydning for den siviliserte og intellektuelle ballast vi trenger i tider med klimakriser og andre utfordringer?

Hører Nordpolen rettmessig til den delen av vår kulturelle verdensarv som skal verdsettes - uansett hva moderne businessmenn må øyne av (så langt udokumenterte) forekomster av fisk, olje, gass og mineraler?

En ting er sikkert: Hvis noen på statlig nivå i Danmark har så langt tenkt sammenhengende tanker om det spørsmålet, er det forblitt en hemmelighet - uavhengig av det faktum at Danmark og Grønland forlengst har kunngjort at Nordpolen og havområdene rundt bør betraktes som en del av det danske kongeriket, fordi det henger naturlig sammen med Grønland. 

Danmark og Grønland mener at de har retten på ressursene på 985 000 kvadratkilometer av den arktiske havbunnen, inkludert Nordpolen, et område på rundt 20 ganger størrelsen av Jylland, Fyn og øyene. 

Daværende utenriksminister Per Stig Møller ble den første som offentlig formulerte synspunktet om at Nordpolen og de omkringliggende havområdene er dansk. Det gjorde han i en tale på Royal Institute of International Affairs i England i 2007, og i desember i 2014 utleverte Danmark og Grønland formelt bevis for dette til FN i New York, i tre flyttekasser stappfulle av havbunnstopografi, målinger av havdybde, saltinnhold, sedimenteringslag, undervannsfjellsrygger og mye mer. 

Les mer: Dansk Nordpolen-krav presentert i New York

Siden har også Russland og Canada skissert sine krav til havbunnen i Nordishavet og Nordpolen for FN, men heller ikke fra Moskva eller Ottawa har noen tanker om hvordan selve polpunktet på 90 ° nord, som i århundrer har fortryllet verden, rettmessig bør forstås. Storpolitikk og drømmen om olje, gass og mineraler, sammen med hardcore naturvitenskapelige bevis har foreløpig utelukket alt annet fra denne arenaen.

Les også: Canada tar viktig skritt for å markere territorium i Arktis. Leverte krav som inkluderer Nordpolen.

Tidens begynnelse

Til gjengjeld foreligger det nå vitenskapelig hjelp å hente for dem som måtte ønske å begripe resten. I en engasjerende analyse av Nordpoles rolle for alt fra de gamle grekernes verdenssyn til vår egen forståelse av tid og rom, tenner nå vitenskapshistorikeren Michael Bravo, leder av avdelingen for Circumpolar historie og Public Department Policy Research ved det prestisjetunge Scott Polar Research Institute ved University of Cambridge i England, nå endelig en solid LED-pære i mørket.

I boken North Pole - Nature and Culture , han gjør han kort prosess for alle som måtte tvile på Nordpolens kulturelle og historiske betydning: 

"Jeg tilbyr min lesere en måte å forstå hvorfor Nordpolen for alvor har betydning for alle som forstår at vårt hjem, planeten jorden, er en kule", skriver han. 

Nordpolen har, ifølge Bravo, "forandret vår forståelse av planeten vi lever på og vår kamp for å forstå hva vi er. Rommessig, når du står på Nordpolen, peker alle veier mot sør. En allmenn oppfatning er at Nordpolen er tidløs, uten lengdegrad eller tidssone. Men det er ikke tilfelle:

Nordpolen bør forstås som tidens begynnelse, fordi alle lengdegradene, som definerer tidssonene, passerer gjennom Nordpolen.Gjennom århundrene har keisere og filosofer sett på Nordpolen som et punkt som definerer den globale tiden uten å være underlagt den", skriver han og legger til på telefon fra Cambridge:

- Enhver frontlinje er en flyttbar grense som har to sider. Så hvis den nasjonale økonomiske ekspansjonen nå presser seg mot den nordlige fronten, hva er det det presser mot? Dette er et aktuelt spørsmål, fordi spørsmålet om hva som presser tilbake mot ekspansjon også er et spørsmålet om på hvilke vilkår vi bebor kloden i dag.

- Når nasjoner forhandler om grenser og rett til ressurser, minner Nordpolen oss om at vi lever på en planet med begrensninger. Og når vi snakker om å nå videre enn til polen, blir det et paradoks, fordi det ikke lar seg gjøre. Så snakker vi om et rom, der verden er forandret. Nordpolen viser oss klodens grenser og oppfordrer oss til å spørre: Hva det er som gjør verden til en helhet? Hva er det som gjør kloden beboelig i dag? Nordpolen, dette stedløse sted, har vært og er fortsatt dypt integrert i vår forståelse av menneskelige forhold og måten vi er koblet til planetens overflate, sier han.

Hjertet av kosmos

De lærde i det gamle Persia, Egypt, India og, ikke minst i det antikke Hellas var svært opptatt av Nordpolen og dens enda mer sagnomsuste storesøster, som de gamle tenkere plasserte på himmelen ved Nordstjernen - mer eller mindre direkte over jordens nordpol. Jordkloden sto fast som universets sentrum, urokkelig om sin akse, som løp fra himmelens nordpol og ned gjennom polen på jordklodens topp. 

"For greske og arabiske astronomer, var polene hjertet av arkitekturen i hele kosmos", skriver Bravo,

"Enhver astrolog av verdi var på leting etter guddommelige relasjoner mellom stjernebilder og individuelle stjerner og lette etter tegn på eller advarsler om farer. På denne måten oppsto viktigheten av den geografiske Nordpolen som følge av den himmelbårne nordpol og dens stjerne, som vår forståelse av jordas rutenett av lengde- og breddegrader senere ble en projeksjon som senere ble en projeksjon som ble trukket fra kartlegging av himmelen", skriver han videre.

På 1500-og 1600-tallet fikk Nordpolen en hovedrolle i utviklingen av et nytt verdenssyn og vår evne til å navigere på kloden. En ny forståelse av klodens innretning, sprunget ut fra Nordpolen, muliggjorde europeiske imperier, keiserriker, kommersielle selskaper, tsardømmer og resten av det vi kjenner i dag som globalisering.

Bravo beskriver for eksempel hvordan en verdenforståelse med Nordpolen som utgangspunkt ble nyttig både for Maximilian den første av Roma og hans barnebarn, Charles V, som da han ble ny keiser fusjonerte habsburgernes østerriske og spanske eiendeler.   

"Nordpolen ble en av de viktigste nøklene for å finne svaret på det grunnleggende spørsmål om menneskelig orientering - å vite hvor vi er på et gitt tidspunkt og hvilken kurs vi er på", skriver Bravo.

Renessanses håndverkere, kunstnere, matematikere og kartografer, ikke minst i Wien og Venezia, bygget globuser og tegnet nye, kunstferdige verdenskart, der Nordpolen ble stående i sentrum for i den nye oppfatningen av menneskets kosmiske forbindelser, og plutselig så europeerne verden i et nytt lys. De lærte å se seg selv og verden de levde på ovenfra. Perspektivtegningen var fortsatt under utvikling, men med Nordpolen i sentrum, og fortsatt med sin himmelske søsterpol i klar sikt, gjorde tenkere -  med Nordpolen i sentrum - et intellektuelt kvantesprang, selv før noen europeiske hadde vært i nærheten av Nordpolen.

"For opplysningstidens filosofer, som Kant, var menneskets vilkår å være bundet til jorden som maur ute av stand til å unngå de begrensningene det satte å ha en horisont svært nær jordens overflate," skriver Bravo.

Kosmografer som Peter Apian (1492-1552) og hans etterfølgere gjorde i løpet av et lite århundre kloden, og dens plassering i rommet, mer begripelig og overskuelig. Herskere som habsburgerne i Østerrike og andre med planer om erobringer og annet krydder fra varmere land, var lykkelige for en slik visualisering deres keiserlige ambisjoner. Projiseringene av Nordpolen vokste med et bredt spekter av vitenskapsmenn og kunst. 

- Det er historien om en bredere krets av europeiske matemetikere, kartografer og kosmografer, som ikke var fjernt fra den samtidige kretsen av renessansekunstnere som Albrecht Dürer og Leonardo da Vinci. Ideen om å se verden ovenfra var nært knyttet til oppfinnelsen av det lineære perspektivet, som er jo er godt kjent og applaudert i kunsthistorien, sier Bravo.

På 17- og 1800-tallet fulgte store deler av verden med mens admiraler og polfarere av alle slag kjempet seg stadig nærmere Nordpolen med skip, slede eller ballong. Mange mislyktes totalt, og Michael Bravo beskriver i sin bok hvordan bøker og avisreportasjer ble stadig viktigere inntektskilder for å holde det hele gående. 

Samtidig ledet tanken om at Nordpolen var intimt forbundet med søsterpolen i himmelen til til enda mer fantastiske forestillinger om at Guds eget paradis var opprinnelig lå på nettopp Nordpolen.

All isen på Nordpolen ble forklart med syndefallet; mennesket hadde kalt kalt kulden på seg selv. 

Den første presidenten for University of Boston, William Warren (1833-1929), som også var professor i religionsstudier, samlet bevis fra nye anropologiske studier, fra lingvistikken og sin egen religionsforskning og konkluderte med at det i fortiden lå et kontinent med et usedvanlig høyt berg ved Nordpolen som var den originale Edens hage og intet mindre enn ”menneskerasens vugge”

Dette Nordpolparadiset ble i hans Paradise Found (1885) oversvømmet av syndefloden og siden av ismasser som fulgte en brå av aksen på jorden. Flyktninger fra katastrofer stormet sørover og etablerte her de første ekte hvite ariske samfunn. 

Fridtjof Nansen ganske alene på ski på vei mot Nordpolen i 1896. Nå strides tre nasjoner om retten til havbunnen under skisporene. (Fridtjof Nansens billedarkiv).

I dag vil Warren ha møtt kritikk for sitt forsvar for kreasjonismen, hans raseteorier var allerede da kontroversielle, men Michael Bravo beskriver hvordan forestillingene om et Paradis på Nordpolen trengte langt inn i etno-nasjonalistiske stømminger i for eksempel enkelte grener av hinduismen, hvor et mektig berg, Mont Meru på Nordpolen, spiller en sentral mytologisk rolle.

Også mektige nazister, som Hitlers nære allierte, Rudolf Hess, brukte denne ariske polbasete myten i sitt Thule Gesellschaft, et privat okkult selskap stiftet i 1911. Selskapet holdt store årsmøter på Hotel Vierjahreszeiten i München, hvor en stor del av de nasjonalsosialistiske anti-semittiske teoriene ble utformet.

"For nasjonalsosialismen ble ideen om en polar opprinnelse som en avvisning av geografien som peker på de hellige stedene i det jødiske Midtøsten," skriver Bravo.

USAs nordpol

Han beskriver også hvordan ideen om å se verden ovenfra ble populær etter 2. verdenskrig. Amerikanske tidsskrifter ble plutselig veldig glad i kart, fotografier og historier om flygninger over Nordpolen og Arktis. Amerikanske tidsskrifter "adopterte dette Nordpolen-synet for å illustrere en ny visjon om en mindre og mer forbundet global landsby for etterkrigstiden", sier Bravo. 

"USAs nye tanker om sin egen posisjon i forhold til resten av verden gjorde Nordpolen viktig igjen. Den ble et symbol på både amerikansk og russisk utenrikspolitikk og det betød at man visket ut Nordpolens lange og mye mer komplekse historie, forteller han, mens han minner om USAs forsøk på å kjøpe Grønland i 1946. 

Les mer: Hvorfor president Trumps idé om å kjøpe Grønland ikke er en vits

Den danske utenriksministeren Gustav Rasmussen tok seg til Washington for å be USA om å trekke sine tropper ut fra Grønland etter krigen, men hans amerikanske kollega James Byrnes i stedet - og i ramme alvor - tilbød å kjøpe Grønland: For USA hadde ingen planer om å trekke seg ut fra øya.

I dag snakker vi om Nordpolen, særlig som gjenstand for Canada, Russland og Danmark/Grønlands krav om retten til olje, gass og mineralene på havbunnen. Kravene er behandlet av FNs sokkelkommisjon, og de fleste spår at saken vil komme til en fredelig løsning en gang i løpet av et tiår eller to - muligens gjennom direkte forhandlinger mellom regjeringene, fordi Sokkelkommisjonen ikke ikke har mandat til å avgjøre saken dersom to eller flere land har gyldige og overlappende krav.

Les også: Her er filmen som avslører russisk militærøvelse på Nordpolen

Imidlertid håndterer ikke denne denne komplekse prosessen de store, vanskelige spørsmålene. Vil jakten på ressurser, rettigheter og inngjerding av Nordpolen bak nasjonal jurisdiksjon bli et spørsmål av dypere betydning for resten av menneskeheten?

Vil det slå sprekker i et stykke uerstattelig verdensarv med denne nye interessen for Nordpolen, eller er den historiske arven immun?

Eller er Nordpolen i en kulturell forstand allerede blitt likegyldig, som denne forfatteren en gang ble fortalt på vei til Nordpolen med en av de danske-grønlandsk ekspedisjoner som samlet bevis til FN? 

Michael Bravo avstår fra å forholde seg til de tre nasjonenes forsøk på å vinne retten til den arktiske havbunnen, og vil heller ikke ta stilling til spørsmålet om mulig vern av Nordpolen. Den type politiske saker overlater han til andre. 

Og der oppstår dilemmaet: Kun en beslutningstaker i det danske kongeriket, tidligere president i Naalakkersuisut, det grønlandske selvstyre, Kuupik Kleist, har nylig uttrykt sitt syn på den kulturelle verdien av Nordpolen, men ikke fordi Nordpolen spiller noen stor rolle i Grønland.

Thuleeskimoene kalte opprinnelig Nordpolen for Qalasersuaq, den store navle, som lå utenfor menneskenes land, hvor bare åndene kunne komme til. Qalasersuaq var ikke et fint sted, snarere et farlig dyp uten jakt av betydning. 

Siden har "den store navle" glidd inn i språket som en nøytral betegnelse av Nordpolen. Som Michael Bravo forklarer i sin bok, har har Nordstjernen heller aldri hatt noen stor betydning for det arktiske folks navigasjon, fordi den så langt mot nord henger for høyt på himmelen til å være spesielt nyttig som peilemerke. 

Likevel uttalte Kuupik Kleist i et spørsmål til Landsstyret i 2007 at: "Jeg mener at det er i Grønlands interesse at Nordpolen og de tilgrensede områdene ikke skal tildeles en enkelt stat, men forbli et felles ansvarsområde og at området skal beskyttes og at det skal samarbeides internasjonalt om forskning, underlagt internasjonal kontroll."

I 2010, da han hadde blitt leder av Naalakkersuisut, ble han konfrontert med uttalelsen av den danske regjeringens i Berligske. 

Her var det, mente man i København, potensiale for uro i forholdet mellom Danmark/Grønland og Russland og Canada, og Kuupik Kleist måtte raskt avklare at dette var hans "private" synspunkt, ikke Grønland offisiell holdning.

Men i mai i år, avslørte han at han fortsatt mener at Nordpolen bør underlegges internasjonal beskyttelse på grunn av sin kulturelle verdi:

"Nordpolen er noe spesielt," som han sa.

Men nå er han ikke lenger politiker, og i København har ideen, etter alt å å dømme, fortsatt ingen støtte.

• Denne reportasjen er opprinnelig skrevet på dansk og er oversatt til norsk av Siri Gulliksen Tømmerbakke