Fiskeriministeren har ansvaret for Melbus framtid

I vinter var mange steder i Nord-Norge i opprør over Norway Seafoods planer om å legge ned/redusere foredlingsvirksomheten flere steder. I Nordland har det vært størst oppmerksomhet omkring aktiviteten som selskapet driver på Melbu. Det er et faktum at Norway Seafoods Melbu mottar marginalt med råstoff fra de 4,9 kvotefaktorene som anlegget disponerer. Dette tilsvarer over 5 000 tonn torsk og hyse med de kvoter som nå gjelder. Vilkårene for tråltillatelsene slår uttrykkelig fast at selskapet både skal tilby anlegget råstoff (leveringsplikt og bearbeidingsplikt) samt opprettholde industriell aktivitet (industriplikt.

I vinter har produksjonen ved Melbu anlegget vært god takket være tilfanget av kystfanget råstoff. Men nå, når vintersesongen er over, permitteres ansatte på nytt. Anlegget får verken råstoff fra kystflåte eller trålere. Alle kan skjønne at dette ikke er noen god situasjon. Allerede før vintersesongen startet visste de ansatte at de fleste ville bli permittert til våren. Det er ingen som kan stå over tid i et arbeidsforhold som innebærer permitteringer kanskje halve året. Hvordan kan en familiegreie de økonomiske forpliktelsene i en slik situasjon?

Jeg har stor respekt for at enhver industriell virksomhet må tjene penger og at driften over tid må være bærekraftig og lønnsom. Men det kan være grunn til å minne om hvilke forutsetninger som lå til grunn for at Kjell Inge Røkke og nåværende selskap Nordland Havfiske AS fikk ervervstillatelse for Melbu trålerne. I brev av 4.7.2013 fra Fiskeridirektoratet til Nordland Havfiske er industrivilkåret angitt med en formulering som jeg antar er den gjeldende også i dag. Der heter der:

«Konsesjonene for å drive de aktuelle trålerne er knyttet til bestemt industrivirksomhet og vil ikke bli tillatt skilt fra denne virksomheten. Ved en eventuell nedleggelse eller reduksjon av industrivirksomheten som drives av Melbu Fiskeindustri AS (nå Aker Seafoods Melbu AS) eller J. M. Johansen AS (nå Aker Seafoods J. M. Johansen AS) vil ervervstillatelsene og torsketrålkonsesjonene for fartøyene kunne bli trukket tilbake. En slik inndragning vil ikke nødvendigvis gjelde trålere/konsesjoner som inntil nå har vært eiet gjennom det anlegg som legges ned el. En inndragning vil bero blant annet på hvilke trålere/konsesjoner som faktisk har levert til det enkelte anlegg.»

Den aktuelle saken gjaldt bruk av tråleren «Vesttind» N-30-H som leiefartøy for tråleren «Hekktind» N-35-H, som var i ferd med å bli skiftet ut. Sistnevnte fartøy hadde bl.a. en strukturkvote med leveringsplikt til Melbu. Vilkåret lyder slik:

«Strukturkvote torsketrål 2008037188 har leveringsplikt til Akers Seafoods Melbu AS (fiskebruksnummer N 161) eller det anlegg i Nordland som Aker Seafoods Melbu AS bestemmer. Leveringspliktens omfang og nærmere regler for gjennomføring av leveringsplikten fremgår av forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse.

All landing av råstoff skal skje ubearbeidet for foredling ved landanlegg. Det må ikke drives tilvirkning eller produksjon av fisk om bord i fartøyene. Det må heller ikke installeres utstyr for slik produksjon om bord.»

Industrivilkåret sier ikke noe bestemt med hensyn til omfanget av industrivirksomheten. Av første setning i annet avsnitt i leveringsvilkårene fremgår det at råstoffet skal foredles ved vedkommende landanlegg. Den konkrete bearbeidingsplikten følger altså av leveringspliktforskriften som bestemmer at 70 % av torsken skal bearbeides. Ut fra sammenhengen mellom industrivilkåret og leveringsplikten kunne man si at industriplikten omfatter foredling av 70 % av landingene fra fartøyer med leveringsplikt, som leverer til Melbu.

Problemet er imidlertid at Melbu ikke får noen leveranser fra trålerne til Nordland Havfiske (eller andre trålere med leveringsplikt i konsernet). Da leveringspliktforskriften i sin tid ble endret til at trålrederiene kun har tilbudsplikt (lokalt og regionalt), falt i realiteten leveringsforpliktelsen overfor landanleggene vekk.

Det er skiftende regjeringer som har ansvar for at de såkalte industrieide torsketrålerne nå nærmest står fritt til å levere råstoffet hvor de ønsker. Men jeg vil minne både Havfisk ASA som eier trålerne (og Norway Seafoods) samt statsråden om at trålerrettighetene ble gitt gratis til lokalsamfunnene i Nord-Norge og at seinere eierskifte skjedde til en pris som reflekterte de bindinger og samfunnsforpliktelser som fulgte med rettighetene. Med andre ord ble rettighetene overdratt til Røkke’s selskaper med stor rabatt. Da Røkke overtok Melbu Fiskeindustri i 1996, lovte han å opprettholde driften og sågar styrke driftsgrunnlaget. Det har vi ikke sett noe av. På dette tidspunktet var det ca 335 arbeidsplasser knyttet til virksomheten, fordelt på filetindustri, ansatte på fartøyene og driften av trålrederiet. I løpet av de 18 årene som er gått siden eierskiftet er de fleste arbeidsplassene forsvunnet. Rederiet driftes fra Ålesund og de vel hundre ansatte som er tilknyttet filetproduksjon, er permittert i store deler av året.

Sett over tid har filetindustrien i Nord-Norge slitt økonomisk. Men de siste to årene har det faktisk vært lønnsomt å produsere fersk og frossen torskefilet. Dette tror jeg Norway Seafoods kan bekrefte.

Jeg har som næringsråd i Nordland engasjert meg i denne saken. Vi har hatt møter både med Norway Seafoods og Nærings- og fiskeridepartementet. Den 15. februar hadde vi, sammen med Hadsel kommune, møte med statsråd Aspaker. Hun bekreftet da at det var dialog med Havfisk og Norway Seafoods og at de hadde bedt om at selskapene redegjør for sine planer og godtgjør at endringer i drift og struktur skjer innenfor de vilkår som er satt.

Det er imidlertid fiskeriministeren som har det fulle ansvar i denne saken gjennom forvaltningen av leveringspliktforskriften og de individuelle vilkårene som er satt for det enkelte rederi. Jeg finner det naturlig nå å spørre statsråden om hun føler seg bekvem med de svar hun har fått og om hun mener at de vilkår som nå gjelder for de industrieide trålerne gir tilstrekkelig sikkerhet for framtida til steder som Melbu. Hvor mener statsråden for eksempel at grensen for industriell aktivitet går før det er aktuelt å gripe inn overfor selskapet.